som Belgia, kjemper Norge og Japan mot velgernes uinteresse

Ti dager før første runde av presidentvalget i Frankrike er korrespondentklubben interessert i å avholde seg, en viktig sak i valget. Hvordan oppmuntrer andre demokratier velgere til å stemme? Eksempel i Japan, Norge og Belgia.

Det er obligatorisk å stemme i Belgia.

Belgia har bestemt seg for å angripe ondskapen ved roten ved å gjøre stemmeplikt obligatorisk. Det er ett av de to europeiske landene, sammen med Hellas, som har bestemt seg for å tvinge innbyggerne til å stemme. Og hvis stemmegivning har vært obligatorisk for belgiere i mer enn et århundre, hindrer ikke dette avhold.

Under det siste parlamentsvalget, det viktigste i Belgia, nådde avholdelsen nesten 12 %. De minst favoriserte sosio-profesjonelle kategoriene er de der det er flest avholdsmenn. Et paradoks for historien fordi da avstemningen i 1893 ble gjort obligatorisk av venstrepartiene, var målet å la arbeiderne stemme. Avholdsmenn er stort sett urbane i dag. De som avstår mest er innbyggerne i Brussel. De som avstår minst er flamerne og vallonene er i midten. Videre avstår belgiere fra kommunevalg mindre enn fra lovgivende valg.

Belgiske lover gir derimot sanksjoner mot de som ikke stemmer. Men de gjelder ikke, om ikke rådmenn og valglokalepresidenter, de som uansett ikke møter opp uten saklig grunn. For velgere er boten i prinsippet 80 euro, 200 euro ved tilbakefall. Deretter, etter fire avholdende, blir velgerne fjernet fra listene i ti år. Den siste dommen går tilbake til 15 år siden, og siden den gang har rettslige prosesser vært nesten ikke-eksisterende. Justisministeren har gjort det klart offentlig at dette ikke er en prioritet med domstoler som allerede er overbelastet selv før pandemien.

En gruppe belgiske borgere ønsker å opprette et «hvitt parti» til fordel for avholdsmedlemmer, et parti hvis folkevalgte lover å avstå fra alle stemmer i forsamlingen. Målet er å kunne inkludere en vurdering av blanke og ugyldige stemmer i valgloven. Ifølge noen fører koalisjonssystemet til manglende interesse blant belgiske velgere. Innbyggerne mener at innsatsen er mindre enn i det franske presidentvalget som derimot er høyt ansett av fransktalende belgiere.

Norge legger til rette for prosessen og utvikler velgernes interesse

I Skandinavia, og mer spesielt i Norge, er valgdeltakelsen generelt høy. Under det siste norske parlamentsvalget, i begynnelsen av september, passerte den 77 %. Dette lave avholdstallet er et resultat av en hel rekke tiltak som har som mål å lette stemmegivningen og interessen for stemmeseddelen.

I stedet for å få velgerne til å føle skyld, kan vi også vurdere å gjøre livene deres enklere. I Norge, en måned før offisiell valgdato, settes det opp stands i bysentra, kjøpesentre, hvor du kan stemme uansett hvor du bor. Bare vis frem ditt identitetskort og et stemmekort som du får på mobilen. Under disse forholdene er det klart at de som avstår fra å stemme, gjør det av overbevisning eller fordi de ikke er fornøyd med valgtilbudet. Og ikke for administrative begrensninger.

Norske myndigheter prøver også å utvikle innbyggernes interesse for valgspørsmål. Proporsjonal stemmegivning har mye med dette å gjøre. Uansett stemmegivning, hvis partiet ditt overstiger 4 %, kan du være sikker på at det blir representert. Selv disse partiene er ikke fornøyd med TV-møter eller debatter. Flere uker før valget – og det er en tradisjon som finnes i mange nordiske land – dannet det politiske partier i gatene, på plassene, for å møte velgerne.

Norge er også et av de sjeldne landene i verden som holder valg på alle videregående skoler som går før reelle valg. Med de samme kandidatene, de samme partiene. Resultatet spiller ingen rolle, men for ungdom er det en reell innføring i representativt demokrati, under reelle forhold.

Mangel på interesse for politikk i Japan

I Japan, et land uten president, hvor en keiser uten utøvende politisk funksjon regjerer og hvor statsministeren – valgt av parlamentarikere – ofte skifter, skynder ikke innbyggerne seg til valgurnene. Det er få debatter og å snakke om politikk med venner eller familie er nesten tabu. Avståelsen ved lovvalg er rundt 45 %.

Jo yngre velgerne er, jo mindre stemmer de. Avholdenhet er derfor fra 60 til 68 % blant under 30-årene, mot kun 28 % blant sekstitallet og ca. 45 % blant førtitallet. Unge mennesker foretrekker å ta konkrete handlinger. De mener en stemme er ubrukelig, og de føler seg fremmedgjort for de eldre politikerne som ofte, det er sant, kan være deres besteforeldre.

Hvis politikk vekker lite entusiasme, er det også fordi det rett og slett er veldig lite som står på spill. Japanerne stemmer for å utnevne varamedlemmer, senatorer, lokale folkevalgte, som er veldig klienteliste, men de velger ikke direkte statsministeren. Sistnevnte er valgt av parlamentarikere og har ikke et tidsbestemt mandat. Innsatsen er på ingen måte den samme som ved et fransk presidentvalg.

Siden 1955 har dessuten det samme allmektige høyrepartiet nesten alltid styrt landet. Ingen varig opposisjon har kunnet tre inn. I løpet av de siste ti årene har det vært en merkbar nedgang i valgdeltakelsen etter at en kort veksling av sentrum-venstre mislyktes i 2012, som har svekket håpet til mange.

Osgar Glaziere

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.