Olafs Zvejnieks, «Latvijas Avīze», JSC «Latvijas Mediji»

Mest lest

FOTO. Raimonds Paulus innrømmet det han og Pugačova snakket om da de møttes i Baltezer

«Du må advare Europa: du vil få et atomangrep! Vi vil lettere behandle Polen og Litauen skamløst enn med Ukraina!» Hvordan Kreml skremmer med atomkrig i media

VIDEO. «Jeg falt i en kurve, i tillegg til bevisstløshet fikk jeg vondt i hodet!» EMS-lege Fūrmanis» tweet starter en diskusjon om EMS på latviske veier

Les andre innlegg

Helt siden Russland begynte å utpresse Europa ved å begrense gassforsyningen gjennom den nordlige strømmen fra 1 til 20 % av potensiell kapasitet, har Brussel og andre hovedsteder i EU febrilsk prøvd å finne måter å redusere avhengigheten av Russland på. Den største avhengigheten av denne typen er i landene i Sentral- og Øst-Europa, bestemt av gassrørledningene som ble bygget under eksistensen av Warszawa-pakten og USSR og fraværet av alternativer.

Imidlertid er denne avhengigheten sannsynligvis den vanskeligste å løse i det økonomiske hjertet av Europa, Tyskland, hvor relativt billig russisk gass og andre energiressurser var en av årsakene til Tysklands økonomiske suksess etter krigen, det vil si det grunnleggende i økonomien. I fjor ble 35 % av tysk gass importert fra Russland, nesten det samme – 34 % – fra Norge og 29 % ble levert fra Nederland.

Forbrenningen av gass produserte 15,3 % av tysk elektrisitet i fjor og varmet opp halvparten av 41,5 millioner tyske husholdninger. Den tyske kjemiske og mineralske gjødselindustrien er også sterkt avhengig av gass og står på randen til å stenge fabrikker.

Og mens noen, som USAs tidligere president Donald Trump, har hevdet at tyske politikere er kontrollert av Moskva, kan det ikke nektes for at det frem til 24. februar 2022 var det rasjonelle økonomiske valget å bruke russisk gass.

Dette rasjonelle valget ble fulgt av alle tyske kanslere, og startet med Konrad Adenauer på begynnelsen av 1960-tallet, hvor Tyskland begynte å forsyne Russland med store rør for bygging av gassrørledninger, og endte med Angela Merkel, hvor Tysklands avhengighet av russisk gass økte fra 25 % til 35 %.

Alt ville vært i orden hvis det rasjonelle økonomiske valget fra og med 24. februar ikke hadde stått i skarp kontrast til politisk vilje og moralske hensyn.

Hva kan Europa gjøre for å frigjøre seg fra avhengighet? Uten å falle i ønsketenkning, må vi innrømme at på kort sikt ikke noe spesielt. Europas raskt opprettede beredskapsplan for å spare naturgass krever en reduksjon på 15 % i forbruket, og planen har flere smutthull og fravalg enn Maasdamer-ost.

Det vil si at det ikke er noen sjanse for at gassforbruket faktisk reduseres med 15 %. Et annet problem er at EU importerer 40 % av all gass fra Russland, ikke 15 %.

Ønsket om å erstatte de resterende 25% vil bli bevist av følgende tiltak: starte alle gjenværende kull- og fyringsoljekraftverk i Europa, forlate planer om å stenge atomkraftverk og planer om å bygge nye, samt masseoppvarming av bygninger. Jeg har aldri hørt om så omfattende planer.

Så – for de «gamle» EU-landene og deres bestanddeler virker Green Course, som ikke tillater bruk av kull, fyringsolje, torv og andre «skitne» energiressurser, langt viktigere enn uavhengighet og den fysiske eksistensen til Ukraina – Dette demonstreres også av den ekstreme tregheten til landene i den vestlige delen av EU med å levere våpen til Ukraina.

Dette leder til en enkel konklusjon: EU vil mest sannsynlig bukke under for russisk gassutpressing og fortsette å kjøpe russisk gass i minst det neste tiåret, og dermed finansiere Russlands aggresjon mot Ukraina og all fremtidig aggresjon. Siden den økonomiske ødeleggelsen av det mest lønnsomme markedet for russiske energiressurser – Europa – ikke er en del av Russlands strategiske planer, bør det antas at Russlands mål er å oppnå en direkte reduksjon eller fullstendig opphør av europeisk støtte til Ukraina i bytte mot gass forsyninger.

En slik avtale ville gi et fatalt slag for industrilandenes enhetsfront mot russisk aggresjon, og den økonomiske utpressingen av Russlands president Vladimir Putin ville vise seg å være et vellykket utenrikspolitisk våpen.

En slik politikk kan bare lykkes på kort sikt, for på lang sikt vil EU helt sikkert ønske å kvitte seg med denne avhengigheten, noe ulike EU-planer viser.

Hva vil i praksis bli gjort for å redusere avhengigheten av gass? Her kan du finne alle slags nyheter som viser hvor vanskelig det vil være å gjøre dette i praksis. Den tyske byen Hannover har for eksempel varslet at de vil forby bruk av varmt vann i offentlige bygninger og stenge det og det vil bli innført tiltak for å redusere oppvarmingen.

Offentlige bygg, i tilfelle noen har glemt det, er skoler, barnehager, sykehus, statlige og kommunale bygg m.m.

Se og se, det latviske helsetilsynet, som tilsynelatende følte at lignende ideer vurderes på den latviske regjeringens toaletter, kunngjorde at senking av varmtvannstemperaturen «kan utgjøre en risiko for menneskers helse». Det handler om risikoen for å bli syk med t. S. Legionærsykdom, som er en form for lungebetennelse.

Den patogene bakterien Legionella lever naturlig i reservoarene på våre breddegrader og det er umulig å utrydde den fullstendig. Den beste måten å kontrollere sykdommen på er å holde varmtvannstemperaturen på 55 ° C i vannforsyningssystemet.

Det er andre interessante nyheter. For eksempel forbereder Finland seg på forhånd for en mulig energikrise, og media rapporterer at rundt 2800 dagligvarebutikker må bli enige om hvilke som skal stenge og hvilke som vil forbli åpne hvis elektrisitet begrenses i et bestemt område av Finland. I Latvia er det fortsatt ingen tanke på å vurdere lignende tiltak, noe som viser at verken myndighetene eller forretningsmenn er klare for noen energikrise og ikke forbereder seg på den.

Andre steder i europeiske land er det også meldt at de vil slutte å belyse kulturbygg og monumenter. Er Latvia klar til å slutte å tenne Frihetsmonumentet?

President Levits, for eksempel, er klar til å gå foran med et godt eksempel og har offentlig annonsert at det vil være rom i Riga-palasset som ikke vil varmes opp, og dermed spare penger? Arbeider departementene med slike planer?

Når vi begynner å stille oss selv disse spørsmålene, blir det klart at vi fortsatt er et stykke unna reell kriseforberedelse.

Ut fra dette synspunktet er det også bra at de nye balanserte «Latvijas gass»-regningene som ble mottatt forrige uke, der gassprisen har tredoblet og firedoblet seg, sakte begynner å vekke offentligheten.

Temaer