Vi publiserer et utdrag fra Massoumeh Raoufs bok «Evasion of the prison of Iran», utgitt av Balland. Den forteller hvordan denne kvinnen rømte fra fengselet for å unnslippe en stadig mer tyrannisk republikk. Hvordan hennes kjære døde som gjengjeldelse og hennes kamp for at de som ble myrdet ikke skulle glemmes, men bringes frem i lyset.

«I desember 2018 i anledning 30-årsjubileet for den store massakren av politiske fanger i 1988 i Iran, som min yngre bror er et offer for, ga jeg ut min første bok på fransk.

En tegneserie, med tittelen «En liten prins i mullahenes land» med et forord av Ingrid Betancourt som forteller historien om min bror Ahmad. Den ble utgitt på fransk, engelsk, tysk, italiensk, norsk og persisk.

Etter utgivelsen av boken min ba venner jeg møtte ved flere anledninger på bokmessen meg fortelle historien min og minnene mine fra fengselet. Så under min første innesperring begynte jeg å skrive og fullføre denne boken. Ærlig talt, jeg skriver denne boken for franske eller utenlandske lesere som hører navnet Iran i nyhetene, men som ikke vet hva som egentlig skjer i Iran.

Faktisk hadde jeg allerede skrevet minnene mine på persisk da jeg forlot Iran.

de ble publisert i Book of Chained Heroes. Men å skrive denne boken var ikke lett for meg. Fransk er tross alt ikke mitt morsmål. Å skrive for en iransk leser som har en felles kultur og historie er veldig annerledes. Jeg måtte tilpasse meg den franske kulturen og leseren. Etter hvert signerte jeg en kontrakt med Édition Balland og boken er tilgjengelig i bokhandlere i Frankrike, Belgia og Sveits.

Jeg ser på min nye bok – Escape from Iran Prison – som det andre bindet av boken min «En liten prins i mullahenes land», selv om den ikke er en tegneserie. Gjennom min historie og erfaring ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot forbrytelsen mot menneskeheten i 1988 som ble ustraffet, og også den nåværende situasjonen i Iran.

Det som skjer er skummelt.

Jeg ble arrestert i september 1981 og dømt til 20 år på 10 minutter i en falsk rettssak. Men etter åtte måneder klarte jeg å rømme. Regimets hevn var forferdelig. Henrettelsen av de fengslede jentene, min cellekamerat, arrestasjonen av moren min og torturen av min 16 år gamle bror.

Til slutt ble broren min henrettet i 1988 sammen med 30 000 andre fanger fra Mojahedin til Irans folk etter ordre og fatwa fra Khomeini.

I 1991 tok regimets hemmelige agenter med seg noen av brorens klær og fortalte faren min at de hadde henrettet ham i Orumieh-fengselet nordvest i Iran, men det gjorde de ikke, de sa ikke hvor han ble gravlagt.

Selv i dag, etter 33 år, vet vi – familiene til ofrene – ikke hvor Ahmad og alle de andre ble gravlagt, men bødlene deres er der fortsatt.

Fra 1996 til 2001 forsket jeg på familiene til ofrene for denne massakren og på situasjonen til fengsler i Iran. Jeg kunne dermed delta i utgivelsen av to kollektive verk: «Massakre på politiske fanger«og»Lenkede helter«på persisk (farsi). Disse årene med forskning har også tillatt meg å samle dokumenter og informasjon om skjebnen til min bror, og dette har gjort det mulig for meg å skrive historien hans.

Mer enn en tegneserie, – En liten prins i Mullaenes land – den forteller livet til min bror, som var en helt motstand mot de religiøse diktaturene ved makten i Iran.

Denne boken er både en hyllest til min bror Ahmad, drept i en alder av 24 under den store massakren i Iran i 1988, et historisk vitnesbyrd om folkemordet som gikk ustraffet og også en oppfordring til rettferdighet.

Min nye bok er et vitnesbyrd som hedrer minnet om unge iranske revolusjonære. Jeg tilhører denne generasjonen av revolusjoner som er stjålet av mullahene ved makten i Iran.

I min Bøker, Jeg forteller en liten del av lidelsen til et lenket folk som fortsatt kjemper for sin frihet. For noen dager siden mottok jeg en årlig rapport om menneskerettighetsbrudd i Iran i 2021 på over 400 sider. 361 henrettelser i 2021, og dette er dempet av hele verden.

Men til tross for alle undertrykkelsene, mobiliserer det iranske samfunnet i økende grad mot mullaene ved makten og slutten på dette regimet nærmer seg. Aktivitetene til «motstandsenhetene» inne i Iran blir sterkere og mer spektakulære på nasjonalt nivå hver dag. Det viser at frykten har skiftet side.

I mer enn fire tiår har Iran lidd. Kilden til disse smertene er fundamentalisme og religiøst tyranni. Massakren på 30 000 politiske fanger i 1988 er fortsatt en av de mest sjokkerende hendelsene i Den islamske republikkens historie. Denne mørke perioden i Irans samtidshistorie har forblitt ukjent for den vestlige opinionen på grunn av pasifiseringspolitikken som vestlige land har ført overfor mullahenes regime, og også på grunn av FNs medskyldige taushet.

I løpet av de siste tretti årene har tusenvis av sider med dokumenter om denne forbrytelsen mot menneskeheten blitt samlet og publisert. Blant disse dokumentene, etterforskningen av Amnesty International publisert i 2018, etterforskningen av Geoffrey Robertson, en kjent menneskerettighetsadvokat og tidligere FN-dommer, to etterforskningsbøker av Tahar Boumedra, tidligere leder av FNs menneskerettighetskontor i Irak, boken Crime Against Humanity utgitt av PMOI på engelsk og nå på fransk. Denne boken inneholder navnene på over 5000 henrettede menneskers Mujahideen, detaljer om 35 dødskommisjoner og plasseringen av massegraver i 36 byer.

Ebrahim Raïssi, regimets nye president, er en ultrakonservativ som Amnesty International ønsker å prøve for forbrytelser mot menneskeheten.

Raisi var medlem av «dødskommisjonen» og en av de viktigste gjerningsmennene.

Torsdag 27. januar oppfordret hundrevis av underskrivere, inkludert nobelprisvinnere, FNs menneskerettighetsråd i et åpent brev til å starte en internasjonal etterforskning av massakren på tusenvis av politiske fanger i Iran i 1988. Du kan slutte deg til dem.

Nå er det opp til FN å spille sin rolle! Som Amnesty International påpeker:«FN og det internasjonale samfunnet har alvorlig sviktet sin plikt overfor familier og ofre» e [elle] den må gjennomføre en uavhengig etterforskning av disse forbrytelsene mot menneskeheten«.

I denne forbindelse ber jeg dere alle om å hjelpe oss. Vi har kommet langt så langt. Men vi trenger din hjelp og støtte for å stille disse bødlene for retten.»