NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som tiltrådte 1. oktober, har allerede rukket å reise til Afghanistan, hvorfra flertallet av alliansens styrker etter planen skal trekke seg tilbake innen utgangen av dette året, og til Tyrkia, NATOs medlemsland hvis naboer poserer. en sikkerhetstrussel fra militanter fra Den islamske staten. Nå er det de baltiske statenes tur, hvor Russlands aggressive utenrikspolitikk oppfattes svært akutt: I dag skal J. Stoltenberg besøke Riga.

Siden han tiltrådte har J. Stoltenberg måttet rette mesteparten av oppmerksomheten mot trusselen Russland utgjør mot Europa. Hans posisjon er klar: Den 55 år gamle tidligere norske statsministeren mener at Russland ikke har sluttet å konsentrere sine styrker om grensene til Ukraina og fortsetter å gi militær støtte til separatistene som prøver å skille Donetsk- og Luhansk-regionene fra Ukraina . I likhet med tjenestemenn fra de baltiske landene er også J. Stoltenberg bekymret for inngrep fra russiske militærfly og krigsskip langs grensene til suverene stater. Uttalelsene hans viser at frykten ikke har gått i oppfyllelse: NATOs nye generalsekretær, som motarbeidet Alliansen i sin ungdom, men som har bygget konstruktive forhold til Russland i løpet av årene i spissen for regjeringen, vil være for liberal i sin holdning mot Kremlalliansen.

Gudmor Merkel

Da det i slutten av mars ble kjent at J. Stoltenberg skulle bli NATOs neste generalsekretær, ble denne avgjørelsen av verdensmediene vurdert som en overraskelse, om ikke en sensasjon. På det tidspunktet var Krim allerede annektert, aktivitetene til russiskstøttede separatister i Øst-Ukraina utvidet seg dag for dag, og det ble antatt at bare en veldig tøff og besluttsom politiker, mest sannsynlig en representant for den høyreorienterte politiske fløyen, kunne løse disse problemene. J. Stoltenberg, som med vilje bygget en karriere i det norske Arbeiderparti (en sosialdemokratisk politisk kraft) fra ungdommen, passet egentlig ikke inn i denne stereotypen. Norske aviser hadde spådd ham en høy posisjon på det diplomatiske området i FN etter fiaskoen i stortingsvalget høsten året før. I tillegg følger vanligvis internasjonale organisasjoner turnusprosedyren, det er ikke vanlig å utnevne en representant for samme region som leder to ganger på rad, så mange tror at danske Anders Fogh Rasmussen vil bli erstattet av en kandidat fra det søreuropeiske landet. .

Allerede tidlig i april dukket det opp indikasjoner i tyske medier om at Tysklands forbundskansler Angela Merkel spilte en viktig rolle i valget av J. Stoltenberg, som mens han ledet regjeringen ble godt kjent med den tidligere norske statsministeren. «Hun liker ham veldig godt og er favorittsosialdemokraten hennes,» sa Stefan Kornelius, redaktør for utenriksnyhetsavdelingen til Sueddeutsche Zeitung, i et intervju med BBC News. A. Merkels betraktninger er relativt forståelige. Til tross for kanslerens harde uttalelser rettet til Kreml, er lederen av den tyske regjeringen godt klar over alle de negative konsekvensene som en ubegrenset konfrontasjon med Russland kan ha både for landet hennes og for Europa som helhet, derfor mistet hun ikke håpet om løse forskjeller diplomatisk. J. Stoltenberg er det ideelle valget i denne forbindelse, fordi det er klart at den nye generalsekretæren i NATO ikke vil ha det travelt med å svinge våpen unødvendig og provosere Russland unødvendig, men samtidig vil han få Moskva til å forstå hva røde linjer gjør at alliansen ikke vil gå med på å krenke.

Det er svært viktig at J. Stoltenberg allerede har (mer positiv) erfaring i forhandlinger med Russland. I 2010 oppnådde den en avtale om løsning av territorielle tvister i Barentshavet (en konflikt som ikke hadde blitt løst siden 1978), men to år senere ble det undertegnet en avtale mellom Norge og Russland, som tillater innbyggere i grenseregionene å nyte godt av et visumfritaksregime. «Stoltenbergs trumfkort er utvilsomt hans evne til å forhandle med Russland», skrev den norske avisen Aftenposten.

memoarer fra den kalde krigen

I sin nylige tale ved German Marshall Fund i Berlin minnet J. Stoltenberg om sine barndomsår da den kalde krigen var i full gang og grensen mellom Norge og Sovjetunionen var grensen mellom NATO og Warszawapaktens militærblokk Villages. «Jeg husker at jeg besøkte denne grensen under Sovjetunionen, den var helt stengt. Da jeg så på den, trodde jeg at jeg så på noe mørkt og skummelt,» sa NATOs generalsekretær, og la til at på det tidspunktet «beskyttet tilstedeværelsen av NATO oss.»

Det ser ut til at J. Stoltenberg i dette tilfellet ikke var ærlig og åpen, men sa det publikum forventet av ham. Livet hans viser at han i ungdomsårene og ungdommene ikke så på NATO som en beskytter. Tvert imot, under påvirkning av storesøsteren Kamilla (som hadde sluttet seg til den marxist-leninistiske gruppen Red Youth), klarte han å delta i protestaksjoner ved den amerikanske ambassaden i Oslo helt på slutten av Vietnamkrigen og var mest sannsynlig. en av dem som kastet stein i retning ambassaden.

Allerede før han meldte seg inn i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon hadde J. Stoltenberg en svært negativ holdning til Norges medlemskap i NATO, men etter alt å dømme ble synspunktene hans endret ved tvungen militærtjeneste etter videregående. Deretter annonserte ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet ledet av J. Stoltenberg offisielt at det er i Norges interesse å være en del av den nordatlantiske alliansen. I 2000, da J. Stoltenberg først ble statsminister i Norge (forresten den yngste i landets historie), vurderte aviser som sympatiserte med hans politiske motstandere lenge og bredt nyhetene som en gang direkte eller indirekte hadde samarbeidet med Sovjetkomiteen for State Security (VDK) – det ble til og med fastslått at navnet på agenten hans var Steklovs. «Under den kalde krigen var han en ung og lovende politiker. KGB forsøkte å rekruttere ham, men han informerte norske myndigheter,» skrev nyhetsbyrået AP. En annen versjon antyder at det var det norske politiets sikkerhetstjeneste som advarte den unge politikeren om å velge vennene sine mer nøye etter å ha funnet ut at en av hans sovjetiske bekjente var en KGB-ansatt.

Far overgikk

BBC minner om at det allerede på slutten av 1990-tallet gikk rykter om at Stoltenberg kunne bli NATOs generalsekretær: ikke Jens, men faren Thurvald. T. Stoltenberg, nå 83, er en erfaren politiker. Han begynte sin karriere som norsk ambassadør i Jugoslavia (J. Stoltenberg bodde i Beograd fra han var ett til fire år), og fungerte senere som både forsvarsminister og utenriksminister. Det er interessant at J. Stoltenberg selv, som også hadde ulike poster i regjeringen, aldri har vært forsvarsminister – den tyske radiostasjonen Deutsche Welle, som kunngjorde utnevnelsen til den nye stillingen, med rette uttalte at han vil være «mindre generell og mer sekretær».

J. Stoltenberg var regjeringssjef i mindre enn tre perioder (fra mars 2000 til oktober 2001 og fra oktober 2005 til oktober 2013), han var også finans-, industri- og energiminister i flere regjeringer. Det er interessant å merke seg at Norge i årene med J. Stoltenbergs regjering var et av få NATO-medlemmer som bevilget minst 2 % av bruttonasjonalproduktet til forsvar, slik de inngåtte avtalene forutsetter. Han legger ikke skjul på at han er godt klar over at en av de mest kompliserte og vanskelige oppgavene vil være å overbevise de europeiske medlemmene av alliansen om at denne avtalen må respekteres, fordi USA, som står for 72 % av NATOs militære utgifter (i 1995). , dette tallet var på 58 %), gjorde det klart at de ikke lenger vil ha råd til å betale slike enorme summer for europeisk sikkerhet. NATOs nye generalsekretær er ikke i tvil om at beslutningen på toppmøtet i september i Wales om opprettelse av en hurtigreaksjonsstyrke må gjennomføres så snart som mulig. Dessuten skal denne 4000 mann store kontingenten ifølge ham kunne beskytte ikke bare de østlige, men også de sørøstlige grensene til alliansen – J. Stoltenberg mener at krigerne til Den islamske staten utgjør en stor trussel mot landets sikkerhet. Europa. Det skal huskes at han som statsminister aktivt støttet norske soldaters engasjement i internasjonale oppdrag, fra Afghanistan til Libya.

Deutsche Welle minner om at J. Stoltenberg var en relativt lite kjent politiker internasjonalt – frem til den tragiske 22. juli 2011 for Norge, da Andreas Behring Breivik gjennomførte en massakre i Oslo sentrum og på øya Uteja og drepte 76 mennesker. Bare de siste dagene bekreftet statsministeren at han er en politiker med stor bokstav, og uttalte med tårer i øynene: «Vi må fast og iherdig beskytte våre verdier. Norges svar på volden vil være mer demokrati, mer åpenhet og mer deltakelse i politikken.»

***

JENS STOLTENBERG

• 13. Generalsekretær i NATO

• Født 16. mars 1959

• Fra 1979 til 1981 jobbet han i Arbeiderbladet

• Fra 1985 til 1989 var han leder for ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti

• Utdannet siviløkonom fra Universitetet i Oslo i 1987

• I 1990 ble han utnevnt til statssekretær i Miljøverndepartementet

• I 1993 ble han valgt inn i parlamentet for første gang og deretter utnevnt til industriminister

• I 2000 ble han valgt til leder av Arbeiderpartiet, men etter en måned, da det ikke ble uttrykt tillit til Schell Magnes Bondeviks regjering, ble han statsminister

• I 2005 og 2009 sikret han Arbeiderpartiets valgseier, og beholdt statsministerstolen

• Han la inn sin avskjed 14. oktober 2013, fordi partiet, selv om det fikk mest støtte i valget, ikke klarte å danne en ny regjeringskoalisjon

• Gift med Ingrida Shulerud, ansatt i Utenriksdepartementet; sønnen Axel studerer kinesisk ved Shanghai University, datteren Anna Katarina studerer vokalkunst i København

• Hobbyer – ski, turisme, sykling, dataspill på nett

http://news.lv/Neatkariga_Rita_Avize_Latvijai/2014/11/20/no-nato-pretiniek-lidz-generalsekretaram