Raimonds inviterte en brigade med landsmenn fra hele Latvia til arrangementet.

«De første ukene var det ikke perfekt, men det var greit. Lønnen ble betalt, men timene som ble jobbet begynte å forsvinne,» minnes Andris, en av arbeiderne.

Det samme sier en annen arbeider, Mārtiņš, som bekrefter at problemene startet med registrering av timer, men så begynte utbetalingen av penger å bli forsinket. «Du gjør jobben, men de lover deg at pengene kommer i morgen. Hvis de ikke kommer innen tre-fire dager, så forstår du at det er problemer. Du kan ikke bare eksistere i Norge, hvor det er dyrt å leve Du kan ikke bare stole på løfter.»

Det ble ikke betalt penger for det utførte arbeidet, enn si for nedetid.

«Familien sendte penger for å kjøpe en billett tilbake til Latvia,» sier Mārtiņš.

Minst fem personer ble «kastet» sammen. Gjelden vil være på flere titusenvis av euro.

Arbeiderne forklarer at Raimonds i utgangspunktet uttalte at nordmennene selv ikke hadde betalt, men dette motsier skjermbildet mottatt fra Mārtiņš.

«Jeg kontaktet en av kundene som sendte meg et skjermbilde av betalingen,» sa arbeideren.

Dokumentet viser at totalentreprenøren betalte for de mottatte arbeidstjenestene.

«Vi lever bare på løfter,» sa Andris.

Mārtiņš bekrefter også det samme: «Det er alltid forbehold om at noen andre er ansvarlige for mangelen på disse økonomiske ressursene.»

I mellomtiden legger Raimonds, arbeidsorganisatoren, nå skylden på sin partner Kristians fra Estland.

Arbeiderne hadde egentlig kontrakt med et selskap registrert i Estland, men også med Raimondas selskap, som har norsk registrering. En latvisk-norsk bedrift måtte tiltrekkes, fordi lokalbefolkningen foretrekker å samarbeide med lokale bedrifter. Med den ble arbeidsregningene utført gjennom regnskapsfører. Raymond hevder imidlertid at pengene faktisk ble overført til Christians selskap.

«Jeg var nøyaktig den samme ansatt som dem. Jeg var arbeidsleder, arbeidsleder. Vi jobbet for et estisk selskap. Alle manglende betalinger startet. Samme for meg, men de ber om en slags penger fra arbeidslederen «Jeg har ingen sammenheng med kostnader. På norsk var kontoen ennå ikke åpnet, fordi prosessen tar seks til åtte uker. Christian laget et slikt opplegg. Pengene gikk til Estland, sa Raimonds.

I mellomtiden hevder estlenderen det motsatte: han stolte på at vennen Raimonds skulle styre selskapet grunnlagt i Norge, som pengene ble overført til. Ifølge ham stjal Raymond pengene.

«Raymond samlet inn alle pengene som var på en konto jeg ikke hadde tilgang til. Raymond er en kriminell! Raymond manipulerte barna og snudde dem alle mot meg! Han sa så mye tull! Han lyver! Jeg fortalte arbeideren Martin at hjertet mitt var på rett sted. Hvis jeg fikser avtalen, betaler jeg ham det han tjente. Han [Raimondam] planen var å samle inn pengene som kom til ham og forsvinne. Jeg tok kontakt med norsk og estisk politi. For eksempel reagerte estisk politi at siden det skjedde i Norge, burde nordmennene kontaktes. Norsk politi reagerte på sin side at guttene var fra Latvia, så de burde kontakte Latvia. Derfor visste jeg ikke hvem jeg skulle henvende meg til, sier Christian.

Andris og Mārtiņš rapporterte Raimonds til det latviske statspolitiet, men de nektet å innlede straffesak.

I mellomtiden har Arbeidstilsynet lovet å gripe inn: «Etter å ha lest klagen må vi med beklagelse innrømme at slike saker dessverre ikke er sjeldne. Ved manglende utbetaling av lønn er det nødvendig å kontakte arbeidsgiver med en rekommandert brev som ber om betaling for arbeidet. Hvis arbeidsgiveren ikke svarer, er det nødvendig å kontakte den kompetente myndigheten, som vil begynne å føre journaler og problemet vil bli løst innenfor den, eller saken vil bli videresendt til retten.»