Nordmenns problemer begynner i april, da en del av det sivile lyttenettverket LoVe (Lofoten-Vesterålen), administrert av Norsk institutt for oseanografisk forskning (IMR), plutselig legges ned. Den strekker seg 66 kilometer utenfor kysten av Lofotregionen, en øygruppe av øyer i Nord-Norge.

Påfølgende forsøk på å lansere systemet fra bakken var mislykket. Sent på våren ble et forskningsskip sendt ut på havet som ved hjelp av en fjernstyrt robot begynte å undersøke elementene i lyttenettverket som lå på bunnen. Etter omfattende søk på 100-300 meters dyp, ble det i september oppdaget at en av stasjonene var blitt flyttet av noe og at kabelen som forbinder den med den neste var revet fra den. Også det viste seg å være forskjøvet. Kabelen som forbinder dem flere kilometer lang, veier 9,5 tonn, har rett og slett forsvunnet.

En region av særlig betydning

Den norske hæren og etterretningen fattet interesse for situasjonen. LoVe-nettverket har unike muligheter som gjør det til et objekt av strategisk betydning. Offisielt ble den først og fremst bygget for oseanografisk forskning. Samtidig kan den imidlertid perfekt høre skip og krigsskip bevege seg i nærheten. Inkludert ubåter. Området der nettverket ble bygget er et av de områdene hvor oppmerksomheten til NATO og russiske ubåter er fokusert. På den ene siden, i nærheten kan de passere i nærheten av de viktigste russiske marinebasene i Murmansk-regionen og skipene til den nordlige flåten av Russland på vei mot Atlanterhavet. På den annen side er dette et viktig område for NATO, som i tilfelle krig vil gi støtte til Norge og gjennomføre angrep på russiske baser helt i nord, eller til og med atomangrep mot mål sentralt i Russland.

IMR-representanter innrømmer at informasjon fra LoVe-nettverket først sendes til den norske hæren, som analyserer den i forhold til skipenes registrerte aktivitet. Dataene går tilbake til sivilbefolkningen uten de fragmentene som militæret anser som relevante.

Slike strengt militære lyttesystemer har spilt og spiller trolig en viktig rolle i stormaktenes strategi. Den mest kjente var amerikanske SOSUS, som i all hemmelighet hadde blitt bygget i Atlanterhavet siden 1950-tallet og ble brukt til å oppdage sovjetiske ubåter som skulle forsøke å nærme seg USAs kyster og deretter nærme seg NATOs hovedkommunikasjonslinjer i Nord-Atlanteren. Det fungerer ikke lenger i dag, for det meste erstattet av det nyere SURTASS-systemet, som består av fem spesialfartøyer med store sonarantenner, som sirkulerer i utvalgte områder av havene.

Mindre faste systemer bygges av mange nasjoner rundt deres viktigste marinebaser. De tar en lignende form som den norske LoVe. Et nettverk av undervannslyttestasjoner koblet sammen med kabler, kontrollert fra landstasjonen.

Russisk zirkon, nok et hypervåpen for overdrivelse

Skader i mange måneder

Denne typen undervannsinstallasjoner er åpenbart av interesse for motstandere. Driften av ubåter er generelt et mysterium, men det er for eksempel kjent at amerikanerne under den kalde krigen skjulte installerte avlyttingssystemer på sovjetiske telekabler og stjal ulike systemer fra havbunnen, skipsvrak eller f.eks. , raketter brukt under tester. De sovjetiske kameratene forble ikke i gjeld. Det er ikke uten grunn at de til dags dato har et stort og spesialisert dyphavsforskningsdirektorat innenfor flåten, som vi allerede har skrevet om tidligere. Den har lite med forskning å gjøre, den omhandler hovedsakelig rekognosering og avledning på store dyp, som den har spesialiserte skip til, inkludert atomubåter.

Det splitter nye spesialskipet bygget for GUGI ble nylig testet.

Det er ingen bevis for at russerne var de skyldige i det norske systemet, selv om det absolutt er gjenstand for deres interesse. IMR-representanter sier politiet og tjenestene ser på saken. Ifølge sivile forskere kan det være to forklaringer. Den ene er tilfeldig skade forårsaket av for eksempel en fiskebåt eller annen sivil enhet. De påpeker imidlertid at skadeomfanget indikerer bruk av svært høy makt og ikke ville gå upåaktet hen. I en slik situasjon er det normalt å melde fra om en ulykke og ingen har gjort det. Bevegelsene til sivile skip i området hvor skaden skjedde i begynnelsen av april ble også analysert, men det ble ikke funnet noe mistenkelig.

Den andre grunnen som vurderes er bevisst handling. Ingen snakker direkte om russerne, men IMR-representanter påpeker at LoVe-systemet er i et område av interesse for de væpnede styrkene i mange land. Det er vanskelig å mistenke at NATO-allierte har noe slikt. I realiteten har han forblitt en mistenkt som dessuten trolig har de beste mulighetene i verden til å gjennomføre en slik operasjon. Videre har forholdet til NATO og Norge vokst betydelig de siste årene. Russerne har gjentatte ganger anklaget nordmenn for fiendtlig politikk ved å organisere store Allianseøvelser på deres territorium. I 2022 arrangeres Cold Response 2022, den største siden den kalde krigen, hvor over 30 000 NATO-tropper vil delta.

Hvorfor skal russerne gjøre dette? IMR-forskere sier kabelen de ikke finner er en unik norsk teknologi utviklet spesielt for LoVe-nettverket. Å stjele det for forskning er en mulighet. Men hvorfor nesten ti tonn på en gang? En annen mulighet er at skaden ble gjort for å skjule noen dykkeaktiviteter i denne regionen av Norskehavet. Systemet har vært ute av drift i seks måneder og vil ikke være i drift på lenge. – Skadeomfanget var et sjokk for oss. Etter det vi har sett, er de svært alvorlige. Mer enn vi hadde håpet på. Det skal mye ressurser til for å starte systemet på nytt, sier Geir Pedersen, leder for LoVe-prosjektet, til avisen Dagens Næringsliv.

Det er også en tredje mulighet for at skaden er forårsaket av en ulykke og hjemlandet har ikke innrømmet det. Norske forskere påpeker at det vil kreve mye kraft å samtidig flytte to lyttestasjoner forankret til bunnen, rive en tykk kabel og bære den bort. «Det viktigste for oss nå er å finne ut om noen virkelig har angrepet systemet vårt. Og om det er mulig å stille ham til ansvar – sa til avisen DN Øystein Brun, leder for infrastruktur i IMR.

Miecznik-fregatter bestilt for marinen. Avtalen er ikke risikofri

En sensitiv søyle på Internett

Saken om den tapte norske kabelen er et eksempel på den potensielt alvorlige sårbarheten til vår internettavhengige sivilisasjon. Fysisk består den i stor grad av et tett nettverk av optiske fibre under vann som omslutter verden. Deres interaktive kart er synlig på denne siden. Omtrent 97 prosent av all data overføres gjennom dem. Selv utilsiktet skade på individuelle kabler kan forårsake alvorlige problemer med nettverkstilgang for millioner av mennesker. Som tilfellet var i 2008 da en serie fiberbrudd skjedde i Midtøsten-regionen. Hovedsakelig på grunn av dårlig vær og en fraktebåt som ligger ankret feil sted. På topp var resultatet problemer med internettilgang for nesten hele Egypt og store deler av India.

Hendelsene vakte alvorlige bekymringer om motstandskraften til det globale nettverket. Eksperter forsikrer imidlertid at under normale forhold er feil på optisk fiber under vann normalt. Det er dusinvis av dem hvert år. De fleste forekommer på grunt dyp og er forårsaket av voldsomme stormer og ankere og garn. Mye sjeldnere oppstår skader på store dyp forårsaket av friksjon av kabler mot stein eller ved innsynkning. Det er en hel flåte av skip dedikert kun til vedlikehold og reparasjon til sjøs. Vi legger vanligvis ikke merke til skadevirkningene, spesielt i Europa og USA, fordi det er så mange kabler som krysser Atlanterhavet at det ikke er viktig å skade en. Dette vil sannsynligvis være periodiske fall i utbytte.

Spørsmålet er om storstilt bevisst sabotasje vil få mer alvorlige konsekvenser og om en slik operasjon er gjennomførbar. Slik frykt er drevet av russernes betydelige potensial til å operere på store dyp. GUGI har ingen motparter noe annet sted i verden og oppgraderes systematisk med nye skip. Med mindre amerikanere holder en slik hemmelighet veldig godt, er det ingen indikasjon på det.