Māris Zanders, «Latvijas Avīze», JSC «Latvijas Mediji»

Noen ganger skjer interessante tilfeldigheter. I en tid da det latviske samfunnet (eller i det minste en del av det) ofte uttrykker sin holdning til historie og geopolitikk, den kronologisk siste utgaven (XXXIII) av tidsskriftet «Religiøs-filosofiske skrifter» fra Institutt for filosofi og sosiologi ved universitetet of Latvia er dedikert til analyse av verdisystemer som lever i Latvia.

Jada, du kan si at 2022 potensielt har endret seg mye på dette området på grunn av krigen, men totalt sett tror jeg analysebaserte undersøkelser, utført i november 2021 eller 2019, fortsatt er nyttige.

Sammenligningen mellom svarene gitt av intervjuobjektene i Latvia, Norge, Polen og Storbritannia er signifikant (s. 31). På spørsmålet om familiens betydning er svarene ganske like. Spesielt valgte 81 og 18 % av respondentene i Latvia, 92 og 7 % i Storbritannia, 93 og 7 % i Norge, 94 og 6 % i Polen alternativene «veldig viktig» , «ganske viktig». Det er vanskelig for meg å bedømme om og hvordan en så høy verdsettelse av familien viser seg i det daglige livet i Latvia, men det får det være. Situasjonen når man svarer på spørsmålet om viktigheten av politikk er mer interessant, for her er forskjellene tydelig synlige. Dermed ble alternativene «svært stor» og «ganske stor» valgt av 4 og 27 % i Latvia, 13 og 44 % i Storbritannia, 14 og 57 % i Norge, 8 og 39 % i Polen. Hvis vi prøver å tolke disse tallene, kommer vi, for å si det enkelt, frem til ordtaket «hvem kom først: kyllingen eller egget?» situasjon. Det vil si at man på den ene siden kan si at den større samlede rikdommen gjør at folk i Storbritannia og Norge kan interessere seg/delta i politikk, mens vi, som de sier, ikke har tid til slike ting. Og generelt sett stoler vi ikke på politikere, så det er ingen vits i å bekymre seg. På den annen side kan man også si at det er derfor vi lever enda relativt dårligere, at vi ikke ønsker å være interessert/delta i politiske prosesser.

At vi noen ganger har en del forvirring i hodet når det gjelder politiske spørsmål, bekreftes av en annen undersøkelse (s. 37). Latvia er lederen i den beskrevne gruppen av fire land, og gir et bekreftende svar («det ville være veldig bra», «det ville være bra nok») når det ble spurt om sin holdning til «en sterk leder som ikke burde bekymre seg for parlamentet» og valg» – henholdsvis 15 og 38 prosent. Til sammenligning: 3 og 11 % tilhengere av «den sterke hånden» i Storbritannia, 2 og 13 prosent i Norge. Samtidig, når det gjelder holdningen til det «demokratiske politiske systemet», skiller ikke respondentene i Latvia seg mye. Det vil si at 45 og 47 prosent vurderer det høyt eller ganske positivt (sammenlignet med 44 og 44 i Polen, 65 og 29 prosent i Storbritannia). Vi liker med andre ord generelt demokrati, men parlamenter og valg – slett ikke. Min forklaring på en slik motsetning er, for å si det enkelt, at vi liker ideen om demokrati (det inkluderer tross alt også bevegelses- og ytringsfrihet), men vi irriterer oss over implementeringen i livet, spesielt i felten av politikk. Hva skal jeg si? Jeg tar gjerne vare på noen idealer, men jeg frykter at det som gleder i demokratier, uunngåelig ledsages av fenomener som tomme løfter i perioden før valget og bare tomme mumling innimellom.

Det mest subjektivt interessante for meg er utsagnet basert på 2019-undersøkelsen (side 20) om at 38 % av de spurte er enige (ytterligere 16 % har ikke en klar mening) i tesen «vårt lands tradisjonelle verdier er i konflikt med vestlige verdier». Jeg skal ikke gjøre narr av et slikt synspunkt, og heller ikke vurdere det i «god-dårlig»-kategorier, for det ser ut til at vi her faktisk står overfor – beklager hvis det høres arrogant ut – en viss mangel på informasjon. Det vil si at det brukes uberettigede generaliseringer og/eller politiske beslutninger blandes med verdier. For eksempel kan jeg tenke meg at, ifølge intervjuobjektene som er sitert, er Vesten veldig mottakelig for lovlig og ulovlig innvandring. Det vil være riktigere å si at vi ser beslutninger tatt av politikere i nyhetsoverskriftene, som slett ikke er sammenfallende med den klart dominerende vurderingen i samfunnet (ellers ville ikke partiene i Vesten hatt så relativt god suksess mot innvandrere – starter med USA og Frankrike, slutter med Italia og Sverige). Hvis vi tror at alle i Vesten står på og forelsker seg i verdier som vanligvis blir stemplet som venstreliberale, vil det heller ikke være sant. Det er verdt å forstå at Vesten er mye mer kompleks og interessant enn bildet man tryllet frem i informasjonsrommet.

Temaer