Litaueren som dro til Norge opplevde en skikkelig redsel: hun fant datterens kropp allerede kald

Denne historien er basert på virkelige fakta, forfatterens navn er kjent for redaktørene. Historien deltar i «My Special Story»-konkurransen.

Han leide en liten hytte, tjue minutter fra arbeidsplassen og ti minutter fra Laura skole. Beleilig plassert, det hadde en liten gårdsplass og terrasse.

Slik beveget livet seg: jobb, matpakke, skole, hjem, timer, husarbeid, helger. På fritiden samhandlet Vilma hovedsakelig med litauiske familier og hadde ingen venner. Norske menn var ganske vennlige, men kalde, trege og fjerne, så vennskap startet ikke. Vilma bestemte seg for å søke på en litauisk datingside. Intervjuobjekter som bodde i Norge dukket snart opp. En av dem bodde i nærheten av Bergen, det samme gjorde Vilma. Det var Tad.

Vilma hadde en date med Tadu til datterens bursdag. Det var en merkelig tilfeldighet, så han ble ikke så lenge på kafeen, og etter en samtale skyndte han seg raskt hjem. De snakket om livet i Norge, Litauen, etterlatte familier, forventninger og fremtiden. På slutten av møtet forlot Tad Vilma for å kysse. Han ropte til og med: «Vel, hva er du her nå, det er for tidlig!»

«La oss ringe,» sa Tad mystisk.
«Inntil», svarte Vilma og stoppet.

Tad grep den med en viss beskjedenhet og sjenanse. Han virket så forelsket i William at han ikke engang visste hva han skulle si, hvor han skulle se, han frøs til å si en setning, med lukkede øyne. Det var William og en bestikkelse.

Etter å ha møtt Brygen i Bergen sentrum, fortsatte Tad å ringe og sende tekstmeldinger. Han spurte umiddelbart etter Vilmas adresse og kom som gjest. Han tok med seg en bukett blomster og godteri til datteren Laura. Vilma viste Tad den ødelagte paraplyen, i håp om å gi ham råd om hvordan han skulle fikse den, men Tad viste liten interesse. Han sa at han var sliten og kom raskt hjem.

Vilma skulle ha fest neste helg, så hun spurte om Tad kunne tenke seg å komme. Han var enig. Han sa at han ville komme med glede og spurte hva han skulle ta med.

«Vi skåler på grillen så vi kan legge til pølsene,» sa Vilma.

Tad var litt sein. Jeg tok med en pakke pølser. Han var motvillig til å kommunisere med Vilmas andre venner, holdt seg til side og svarte sakte på spørsmål. De reiste seg ofte fra bordet og stilte seg bak alle og så på dem eller så i det fjerne.
Vilma spurte senere vennene om hva de syntes om den nye vennen hennes.

«Det er rart», svarte de, «men er du flink, så er det bra for oss».

En gang i helgen, etter en lang og slitsom arbeidsuke, flyttet Vilma fra soverommet til kjøkkenet. Kledd i en badekåpe gikk han bort til komfyren for å varme en tekanne. Da hun gikk til skapet for å hente koppen, lukket døren, falt koppen fra hånden hennes. Gjennom kjøkkenvinduet så han Tad stå i den regnvåte gårdsplassen og så ham vandre rundt på kjøkkenet.

«Hva gjør du her så tidlig nå? Tross alt går ikke bussene engang enda! spurte Vilma, dempet frykten og åpnet vinduet.
«Jeg kom hit,» sa Tad.
«Gå?» hun spurte.
«Ja,» bekreftet mannen.

Vilma inviterte Tad inn og bød på kaffe. De begynte å snakke. Tad gledet seg over at han hadde mistet jobben og nå hadde han ingen steder å bo. Spurte han om han kunne være sammen med henne?

«Det gikk opp for oss da. Vi to her, jeg må beskytte jenta, kanskje vi venter lenger?» Kvinnen var uenig.
«Ok, som du sier», svarte Tad uten å spørre mer.

Etter det kjølnet forholdet til Vilma og Tad litt. Tad skrøt etter hvert av at situasjonen hans hadde bedret seg noe, selv om han måtte flytte inn i en mye mindre leilighet og bare få jobb tre dager i uken. Livet så ut til å være tilbake på sporet og Vilma begynte å chatte med andre menn på nettet.

En søndag kveld følte Laura seg uvel og ba moren om å la henne bli hjemme på mandag.

«Hva skal du gjøre alene?» spurte Vilma babyen sin.
«Ingenting, jeg spiller på datamaskinen, jeg leser,» svarte han.
«La oss se i morgen, ok? For jeg må på jobb», klaget kvinnen.
«Ok,» svarte jenta.

Vilma og Laura overnattet lenge i sengen, så en video og sovnet hver gang. Om morgenen var ikke Laura så livlig som alltid. Vilma undersøkte pannen til jenta igjen, og bestemte seg for at varmen ikke var så høy, og lot henne ligge i sengen.

På jobb kunne ikke Vilma ta med telefon til verkstedet. I pausen, etter å ha sjekket det, fant han mange av Lauras tapte anrop. Da han forsøkte å ringe henne var det ingen som tok telefonen og etter en stund var telefonen utenfor rekkevidde.

Det er veldig rart, syntes Vilma, men bestemte seg for å jobbe til tre på slutten av dagen. På slutten av arbeidsdagen dro han hjem.

Da hun kom tilbake, merket hun umiddelbart at det var noe galt med døren. Dørvinduet var knust og døren var ulåst, selv om han faktisk låste den da han kom ut og ba Laura ikke åpne den. Da han kom inn i huset, begynte han å gå nedover den mørke korridoren mot rommet til Laura. Rommet gikk imidlertid tapt. Laura lå på gulvet foran døren, i pyjamasen. Det lange mørke håret hennes lå spredt utover gulvet. Hun så mye eldre ut enn sin alder. Hun var vakker, akkurat som en voksen jente.
Vilma skyndte seg til Laura og kjente at hun allerede var kald. Da hun spratt av kroppen hans, skjønte hun at jenta var død. Han løp barbeint fra huset til gaten og skyndte seg å ringe etter hjelp.

«Hjelp noen!» han ropte.

Så løp han tilbake inn i huset og fant det varmeste teppet og dekket det med Laura. Han løste automatisk beltet fra Lauras nakke. Da naboene så oppstyret og gikk inn i huset, fant de William svingende i armene til Laura. Da han var klar over alt, ringte han politiet. Vilma overnattet i politiavhør fordi en av de mistenkte hadde drept datteren hennes.

Alt annet er historie. Vilma ble mistenkt for å ha drept datteren, men takket være en flittig politimann ble det etter lange rettssaker bevist at Laura ble drept av Tadas da Vilma kom for å stjele henne. Han forventet ikke å finne Laura hjemme. Av impuls og frykt kvalte han jenta og tok henne bort, og stjal noen dyrebare detaljer. Det viktigste var at livet til en liten jente og Vilmas eneste datter ble stjålet.

Det er strengt forbudt å bruke informasjonen publisert av DELFI på andre nettsteder, i media eller andre steder, eller å distribuere vårt materiale i noen form uten samtykke, og dersom samtykke er innhentet, må DELFI oppgis som kilde.

Ealdwine Thatchere

"Henivne zombieforsker. Uhelbredelig matspesialist. Lidenskapelig nettinteressert."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.