Dāvids Ernstreit: Ekte seier – det er slagordet for din retur til «Sports Studio». Hva handler historien om?

Reinis Osinek: Hvis vi sammenligner hvor mange latviere som er i stand til å vinne medaljer ved de olympiske leker eller ved verdensmesterskapet, er dette et svært lite tall. Hva tjener selskapet? Idrettens popularitet, inspirasjon, motivasjon, men hvis vi ser på en slik ekte seier fra samfunnets synspunkt, så ville ekte seier være en organisert idrett for barn, og du driver ikke med idrett før du er 18, men til du ikke blir 70-80 år. Hele miljøet er i orden, kjærligheten til sport forsvinner ikke når du ikke klarer å få en stor kontrakt og fortsette karriereveien.

Vi ønsker å fremme den sanne betydningen og essensen av sport, som er absolutt viktig, fordi det er verdt å snakke om sport, men hvordan er situasjonen i samfunnet? Når regjeringer skifter, går disse flaggene opp, vi har hørt sterke slagord fra forskjellige ministre til forskjellige tider…

Ja nøyaktig. I mer enn 20 år har man ofte stole på fysisk form. Noen resultater? Jeg tror ikke det. For 10 år siden – i 2013 – sa daværende forsvarsminister Artis Pabriks at «våre unge er ikke bare få, men også overvektige, røykere og absolutt usportslige». 10 år senere – i år – sier innenriksministeren Māris Kučinskis: «Vi må ta opp problemet med unge menneskers dårlige fysiske form!» Vel, da hjelper vi deg å skrike.

Jeg husker også Kuczynskis sitat av en annen grunn. Han motarbeidet også dette problemet med utdanningsreformer. Man kan sikkert argumentere i denne saken, hvor idrettsundervisning også går inn i allmenndannelse. Kanskje det ikke er hovedproblemet der. Vi ser profesjonell sport gå ut i verdensrommet, grensene for menneskelige evner blir presset lenger og lenger, men når det kommer til massene av mennesker, er det motsatt retning…

Ser vi på hvordan Latvia ser ut og hvor aktive vi er i idretten, er ikke dette den beste statistikken.

Samtidig kontakte staten brannvesen eller politi, eller med [bobsleja vadītāju] Zinti Ekmani, jeg etterlyste dette spesifikt, resultatene i de fysiske valgene er motsatte.

Blir regelverket alltid kuttet?

JA. Interne saker kuttes bare for å kunne ansette folk. Jeg vil sammenligne det med noe som et kjøleskap. Det viktigste er innholdet i kjøleskapet, ikke så mye designet. For øyeblikket kan det latviske sportskjøleskapet vårt være gammeldags, elegant, med et vakkert design, men det er mange magneter der – med OL-medaljer, NBA-kontrakter, NHL-kontrakter. Når du åpner opp og ser på barnas sport, ser på de vanvittige treningsindikatorene, når standardene blir senket hele tiden og fortsatt en stor prosentandel ikke klarer å oppfylle dem….

Nesten en rotte hang i det kjøleskapet…

Tauet henger, henger ikke enda.

Våre kolleger var i to land, Norge og Island, for å studere erfaringen. Hva ble fremhevet der og hva skal vi analysere ut fra det?

Jeg tror den første reaksjonen er: «Wow, wow, vi er her nå …»

Jeg fant noe å sammenligne med…

Sammenligner vi to rike land? Norge tok rekordmange medaljer ved vinter-OL i Beijing. Jeg tror det var 39, som er rekord blant alle land. Men ved å drive med idrett der, er tilnærmingen til idrett og barneidrett radikalt forskjellig fra det vi kan forestille oss. Island rangerte først i avhengighetsstatistikken: alkohol, sigaretter. De bidro til å forbedre disse dataene direkte gjennom sport. På den annen side, Norge… Jeg kan overraske noen – la oss tenke oss at vi fra i morgen får høre at barna deres i fremtiden skal delta i turneringer i lagspill, men resultatet teller ikke. Selvfølgelig teller barn for seg selv, men de skal ikke glede seg. Alle får medaljer. Foreldre selger hjemmelagde smørbrød på kafeen, for så å overføre pengene til lagene. Det finnes mange slike eksempler. Jeg vet ikke hvor mange år det vil gå før vi også i Latvia kan si at vi fortsetter på denne veien, men her spiller involvering av foreldre en viktig rolle.

Dette er prinsippet: Vi prøver å holde så mange barn som mulig i idrett, fremfor å tenke på eliteidrettsutøvere.

For eksempel, hvis du er veldig talentfull, vil du fortsatt spille 12 minutter på basketballbanen hver kamp. Selv de mest talentløse kommer til disse 12 minuttene. Det er mange ting vi kan ta eller i det minste tenke i den retningen for å gjøre en forskjell.

Jeg vil bare legge til at vi alle har hjemme og vi stiller et tilleggsspørsmål til hvert spørsmål – hvor mye koster det, vel vitende om at dette skjer i Norge og på Island. Dette spørsmålet er også alltid i hodene våre, men det er ikke alltid direkte relatert.

Jeg oppfordrer alle foreldre til å gi oss beskjed [email protected] eller skriv «Whatsapp». Du vil forbli anonym, men vi ønsker å organisere barneidretten slik at vi allerede om 20-30 år vil snakke om de som vant medaljer, ikke takket være hardt arbeid, men det faktum at vi hadde en slik masse og ekte krystalliserte talenter .

Rapporter en feil