Det latviske fiskefartøyet «Senator» ble tilbakeholdt av norske myndigheter i begynnelsen av januar 2017, mens de fisket etter snøkrabbe i farvannet på Svalbard (Spitsbergen) i henhold til tidligere inngåtte avtaler. Etter denne hendelsen, i februar 2017, ble utenrikskommisjonen i Saeima sammenkalt, hvor også representanter fra EU Crab Fishing Association deltok, og som ble besluttet å utnevne Utenriksdepartementet, i samarbeid med Statskanselli, Landbruks- og justisdepartementene skal utarbeide og legge frem til behandling i regjeringen et forslag til videre tiltak angående det mulige rettslige virkemiddelet som skal brukes i denne saken. På den annen side vedtok regjeringen 4. juli 2018 bak lukkede dører videre skritt i denne saken og påla Justisdepartementet å evaluere og utvikle de riktige innstillingene for en eventuell klage i EU-domstolen innen september.

Nå til 21. desember 2022. Før andre og siste behandling av Saeima, vedtar utenrikskomiteen «Om avtalen mellom regjeringen i Republikken Latvia og regjeringen i Kongeriket Norge om oppsigelse av avtalen mellom regjeringen av Republikken Latvia og regjeringen i Kongeriket Norge om gjensidig fremme og beskyttelse av investeringer». Ifølge informasjonen som er tilgjengelig på Saeima-nettstedet, ser det ut til at 14. Saeima allerede har besluttet å overta fra 13. Saeima 8. desember 2022. Utenrikskommisjonen hadde allerede behandlet saken 30. november 2022, nesten umiddelbart etter opprettelsen av den 14. Saeima-kommisjonen. Ministerrådet behandlet saken 14. juli 2022 (22-TA-1383, møteprotokoll nr. 36), og støttet inngåelsen av avtalen. Landbruksministeren med ansvar for sektoren deltok ikke på møtet i Ministerrådet.

Nå, etter flere år, har den latviske staten kastet pelsen over den andre siden. I september 2021 mottok Utenriksdepartementet et notat fra Kongeriket Norges ambassade, der norsk side foreslår å starte forhandlinger for å si opp avtalen datert 16. juni 1992 mellom regjeringen i republikken Latvia og regjeringen. Kongeriket Norge om fremme og beskyttelse av gjensidige investeringer. I juli 2022 sendte Latvias utenriksdepartement et svarnotat nr. 61-16782, hvorved han bekrefter sin vilje til å inngå en avtale med Kongeriket Norge på grunnlag av bestemmelsen i avtalen foreslått av det. Utveksling av notater betyr faktisk en avtale som allerede har funnet sted om oppsigelse av avtalen mellom regjeringen i republikken Latvia og regjeringen i kongeriket Norge om fremme og beskyttelse av gjensidige investeringer, som bare må godkjennes av Saeima med en passende lov. Derfor nådde saken Saeima.

Etter utvekslingen av notater ble Republikken Latvia og Kongeriket Norge enige om ikke bare å si opp selve avtalen, men også å endre vilkårene i avtalen som ble undertegnet i 1992, forutsatt at «kontinuitetsklausulen inneholdt i «avtaleavtalen ( eller oppsigelsesklausul), som forlenger beskyttelsen av foretatte investeringer i ytterligere ti år frem til avtalens opphør». Forliket foreslått av Kongeriket Norge, som Republikken Latvia samtykket til, fastsetter at forliket ikke kan tjene som rettslig grunnlag for å innlede nye rettssaker, og det kan heller ikke opprettes en voldgiftsdomstol basert på forliket. Notatet fortsetter også med å forklare at «det er den felles forståelsen av partene at det foregående gjelder for alle stat-mot-stat og investor-versus-stat voldgiftssaker basert på investeringsfremme- og beskyttelsesavtalen, uavhengig av voldgiftskonvensjonen eller sett med regler.» .

Den oppnådde avtalen betyr faktisk at eventuelle investeringsbeskyttelsestvister i et av landene (Norge eller Latvia) ikke lenger kan løses i samsvar med avtalen (artikkel 9) og konvensjonen om løsning av investeringstvister mellom stater og borgere av andre land ved det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister (Internasjonalt senter for løsning av investeringstvister, https://icsid.worldbank.org) og i voldgiften dannet av den.

Ved å undersøke merknaden til lovutkastet utarbeidet av Utenriksdepartementet, er det ikke mulig å finne informasjon om at Latvia eller dets forretningsmenn er involvert i rettslige prosesser i det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister, inkludert forespørselen fra SIA » North Star» mot kongeriket Norge. På den annen side heter det i merknaden at «Norge planlegger å si opp investeringsbeskyttelsesavtaler med alle land i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, som avtalen mellom regjeringen i Republikken Latvia og regjeringen i Kongeriket Norge om gjensidig fremme av investering og beskyttelse hører til de såkalte «gammelgenerasjons» investeringsavtaler Slike «gammelgenerasjons» avtaler er preget av en generell formulering og fravær av forbehold og unntak, for eksempel for å dømme erstatning ikke bare for påført tap, men også for tapt fortjeneste.

Fra innledningen av merknadsteksten er det faktisk klart hvordan lovforslaget ble utarbeidet av hensyn til interessene – som svar på tilbudet fra Kongeriket Norge om å si opp investeringsavtalen, men spørsmålet er og blir om begrunnelsen og omstendighetene der den er vedtatt. Etter mitt syn kan forbehold om «gammelgenerasjons» investeringsavtaler fortsatt være på plass, gitt at traktaten faktisk har vært i kraft siden 1992, men kaller International Centre for Resolution of Investment Disputes og voldgiftene opprettet av det et privat ad hoc voldgift er dessuten helt feil hvis prosedyren for å løse slike tvister er fastsatt i avtalen.

Det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister er opprettet på grunnlag av konvensjonen om løsning av investeringstvister mellom stater og statsborgere i andre stater. Investeringstvister og krav inkludert mot Latvia, samt krav fra Latvia eller dets entreprenører mot andre land som Latvia har inngått investeringsbeskyttelsesavtaler med, vurderes i nevnte senter og i voldgiftene som er dannet av det. Det inkluderer også voldgiftsdommere fra Latvia, flere svært anerkjente latviske advokater.

I rapporten fra Utenrikskommisjonen til møtet i Saeima, heter det feilaktig at oppsigelsen av avtalen ikke vil påvirke den pågående rettsprosessen, samt at den 10 (ti) år lange «kontinuitetsklausulen» bl.a. i avtalen skaper det ikke juridiske konsekvenser. Under disse omstendighetene bør innholdet i avtalen og dens innvirkning på den latviske økonomien og på interessene til latviske selskaper vurderes svært nøye. Det ville ikke være akseptabelt at det, som et resultat av hensynsløse handlinger, forårsakes tap for den latviske nasjonaløkonomien og interessene til latviske selskaper.

Det er uforståelig hva som skjedde med entusiasmen til utenrikskomiteen, det latviske ministerkabinettet og noen politiske partier for å forsvare interessene til Latvia og latviske gründere etter 2017, da det til og med ble tenkt på å gå til EU-domstolen? Verken utdraget av lovforslaget, eller politikerne som fremmet det, nevner noe argument for at en oppsigelse av traktaten ville være i Latvias interesse eller fordel.

Lovforslaget vil mest sannsynlig bli behandlet i andre og siste behandling av Saeima i januar 2023. I mellomtiden venter det latviske selskapet SIA «North Star» på voldgiftsavgjørelsen, som skal være i april – mai 2023. Fra 31. oktober til november 4. 2022 har gjennomgangen av saken om SIA «North Star» i voldgiften til International Centre for Settlement of Investment Disputes allerede blitt holdt i London. Dersom voldgiften til International Investment Dispute Resolution Centre anerkjenner Norge som skyldig i tvisten, har det latviske selskapet grunn til å opprettholde kravet ytterligere, som det trolig bør dannes en ny sammensetning av voldgiftsretten for for å ta stilling til en allerede spesifisert erstatningsbeløp for det latviske selskapet.

Ifølge advokaten til SIA «North Star» er den estimerte inntekten fra det arktiske krabbefisket i Barentshavet 1 milliard euro i året. Mellom 2013 og 2016 fisket 30 til 35 EU-, russiske og norske fartøy etter denne nye ressursen. Siden 2017 har EU utstedt 20 konsesjoner under sin årlige fiskeriforordning for fisket etter arktisk krabbe i Svalbardfarvann. Av disse ga EU 11 lisenser til Latvia, 4 lisenser til Litauen og 1 lisens til Estland for arktisk krabbefiske i Barentshavet.

Dette er et betydelig antall lisenser med tanke på den potensielle økonomiske fordelen for Latvia. De estimerte inntektene for de baltiske statene fra slikt fiske kan være rundt 330 millioner euro i året, og latviske selskaper vil få minst halvparten av dette beløpet eller enda mer, eller 165 millioner euro. Kravets størrelse i voldgiften til International Centre for the Settlement of Investment Disputes er omtrent 400 millioner euro.

Er det virkelig i Latvias interesse å si opp avtalen mellom regjeringen i Republikken Latvia og regjeringen i Kongeriket Norge om fremme og beskyttelse av gjensidige investeringer i samsvar med vilkårene foreslått av Norge og som kun er gunstige for den, enda tidligere ble det latviske selskapets krav undersøkt i voldgift?!

* tidligere justisminister, juridisk rådgiver