KORT OPPSUMMERT:

• I Norge er det ikke akseptabelt å rose et enslig barn selv av foreldre
• Foreldre anbefales å diskutere deres barns innsats for å bli best – å vinne er ikke poenget
• Å ikke telle prestasjoner før ungdomsårene er en streng regel i Norge
• I lagidrett er alle deltakere garantert lik spilletid
• Hovedfokus i barneidrettspolitikken – involvere så mange deltakere som mulig
• Antall treningsøkter per uke er ikke stort, slik at barnet kan delta i ulike idretter
• Du kan gå mer profesjonelt inn i en idrett fra du er 13 år

Foreldre vil selvfølgelig noen ganger at avkommet deres skal utvikle seg profesjonelt, men å vinne vil være viktig senere i livet.

Ni år gamle Adriana Poikanes sine foreldre Sandis og Ilze har bodd i Norge i mer enn 10 år. Datteren deres har spilt tennis i fire år og Adriana har konkurrert i turneringer i både Norge og Latvia. Den unge tennisspilleren tror ikke at belønningen mottatt for tapet ville være av verdi.

«Hvis du taper, er det en god ting hvis du taper? Vel, ja, kanskje du vet hvordan motstanderen din vil spille neste gang hvis du spiller mot dem, men å få en cup for det? Vel, nei, det gjør jeg ikke tror det er rettferdig for deg å ta cupen når du taper» sa Adriana Poikane.

Sandis Poikāns, far til tennisspilleren Adriana, sa at i tennis teller resultatet fortsatt, f.eks

turneringer i Norge er ikke mye forskjellig fra turneringer i Latvia.

«Tapere gråter. Det er en veldig vanlig praksis for ti og elleve åringer når kampen er tapt. Opplevelser, barn gråter på sidelinjen. Det er det samme i Latvia,» sa Sandis Poikāns. «Vi var i turneringer i Latvia, det var tydelig. Mentalt er ikke barn sterke nok til ikke å overleve.»

I konkurranser i Norge må foreldre også holde et øye med seg selv.

«Adriana spilte sin siste kamp med en jente, det er normalt at det er en vakker episode og det er applaus,» sa Sandis Poikāns om opplevelsen hennes. «Ja, heier, og på et tidspunkt kommer faren til den andre jenta bort og sier: «Vennligst ikke klapp når datteren min mister et poeng.» Men hurrarop er en del av tennis. 10 år, vær så snill, ikke klapp. Dette er også foreldrenes særheter.»

I idrettsanlegget til Ulerna er det satt opp en veldig stor skøytebane for å spille bandy, under denne er det et kunstig kjøleanlegg som samtidig varmer opp fotballbanen, som derfor kan brukes hele året. En helt ny idrettshall ble åpnet for to år siden, hvor Inga Priedniece driver idrett sammen med ektemannen Egmont Beikmans og barna deres Kevin og Emīla.

Far og sønner spiller basketball og mor volleyball. De måtte også venne seg til å ikke telle poengsummen.

– Det var vanskelig hvem som vant til slutt – du kan ikke finne ut, du må nesten regne deg selv. Men det var ikke det viktigste mens de fortsatt var små, sier Egmonts Beikmanis, far til to basketballspillere .

På den annen side la moren til to basketballspillere Inga Priedniece til at spillerne får belønning for vellykket deltakelse i turneringen på slutten. Mamma har også hørt tips for å snakke med sønnen om at han alltid vil være først.

«Da den lille gutten Kevin gikk i fjerde klasse på skolen, fikk jeg en telefon fra skolen: du må snakke med ham på en eller annen måte, noe er galt, fordi han vil være den første overalt og han er den første,» sa Inga Priedniece. «Jeg ble ganske overrasket over en sånn samtale – er det noe galt? Skulle jeg snakke med ham, prøve å forklare eller lære ham hjemme at det ikke burde være slik? Han var veldig glad for det første at han var den første, på denne måten fikk de andre til å føle seg litt dårlige, kanskje lite dyktige, kanskje svake i fysiske ferdigheter. Så satte vi oss ved bordet hjemme, vi prøvde. Jeg måtte prøve å fortelle det til min åtte-syvåring barn som prøver ikke alltid kunne vinne, for det er ikke det viktigste».

Egmonts Beikmanis ser at det er en viss sannhet, fordi du ikke trenger å trekke andre ned med din oppførsel, og Norge ser også på det.

«Du bør kanskje ta de svake med deg, så skal jeg lære deg det, løp unna, jeg skal vise deg hvordan det gjøres,» forklarte Inga Priedniece. «Hopp over, hopp over, høyere, lenger. Det er et budskap som går utover alt i all sport og trening.»

I Norge er det en streng regel å ikke telle resultatet før fylte 13 år.

Dette skandinaviske landet har et organ som fører tilsyn med idretten, Norges Idrettsforbund, og ledelsen understreker at det ikke er noen offentlig debatt om hvorvidt dette er riktig, fordi alle aksepterer det som et faktum.

Nils Einar Ass, generalsekretær i Norges Idrettsforbund, understreket at det underliggende prinsippet er ønsket om å oppnå rekkevidde.

«Idrett skal bringe glede! Barn tilhører ikke noen klubb eller idrett. De står fritt til å velge, prøv forskjellige idretter», sa Assen. «I ung alder må fokuset være på det sosiale miljøet, inkludering, idrettens egenverdi og mindre på konkurranse, resultater, rangeringer og spesialisering. Det er det grunnleggende og jeg tror det er en veldig viktig enn ikke bare vår relative suksess med å nå mange barn, men også en svært viktig faktor for å oppnå gode resultater i eliteidrett».

Selv juniorbasketspillere har alle lik spilletid, uavhengig av hvor dyktig hvert lagmedlem er.

«Du vet at du kommer til å gå på kampen og alle vil spille like mye tid. Tanken er et sted helt på slutten,» tror Inga Priedniece. «Jeg tror mange mennesker i Latvia klarer å legge i kurven at det ikke kommer noe av deg hvis noen er mer hjelpeløse. Her prøver de å trekke det ut lenger, som for å muntre ham opp – du lykkes, du kan! Og i slutt, noe åpner seg for ham, og han kan virkelig! Han ender opp med å bli bedre enn noen som kanskje bare hadde fysisk talent. Det liker jeg også!»

Leder i «Ullern»-klubben, Stäle Frejs, forklarte at de prøver å få alle med på timene.

«Vårt motto er: så mye som mulig, så lenge som mulig og best mulig. Disse tre tingene,» understreket Frey.

Inga Priedniece legger ikke skjul på at familiens opprinnelige syn også har endret seg.

«De vil at barnet skal like å komme på treninger, ha det bra der, ha det gøy. Først tenkte vi noen ganger: ja, hva skal vi leke der? La de som går og leker, leke og de som trente på trening. Men nei, alt vi har observert i løpet av årene fungerer veldig bra.»

Baskettreneren i «Ullern»-klubben Mortens Mirvang innrømmer at det er en mørk side i dagens praksis, men det viktigste er å tiltrekke seg flest mulig barn.

«Det dårlige er mentaliteten det gir. Du vet, hvem som helst kan komme og ha det gøy,» sa Mirwang. «Det som er bra er at vi kan ha mange barn som vil komme hit og spille basketball og også leke med vennene sine.»

Et viktig poeng er at trening ikke er hyppig. Dette for å kunne drive med andre idretter.

I Norge driver barn med minst to idretter, ofte tre eller fire.

Adrian går i første klasse og går første året på fotballtrening som arrangeres en gang i uken.

Edgars Fedotovs, fotballspilleren Adrians far, liker å ikke dele seter, og til slutt er det ingen som er tristere.

«Kanskje noen vil gi opp ideen om å fortsette å spille fotball helt i begynnelsen. Så jeg tror det er bra,» roste Edgars Fedotov og avsto fra å bestemme vinnerne.

Melania Fedotova, moren til fotballspilleren Adrian, ser det også

barn får mer selvtillit i et miljø uten vinnere og tapere.

«Det gir hvert barn et slags fremstøt som jeg kan, uansett hvor godt jeg spiller. Jeg kan fortsatt oppnå noe! Dette synes jeg er veldig bra i Norge,» sa Melania Fedotova.

Å ikke telle resultatene i Norge er bare en av hjørnesteinene i barneidretten. Barn under 13 år går heller ikke på konkurranser for ikke å gjøre sport dyrt. I tillegg støttes ikke spesialisering i bare én idrett. I ungdomsidretten, som starter kl 13-14, er det allerede annerledes. Da er det allerede lagt vekt på resultatet, og idrettsforbund oppretter spesialgrupper i idrettsskolene, hvor de som vil gå den faglige veien kan trene.