Arsen er kjent som favorittstoffet til giftstoffer i alle historiske perioder. Det sies mindre om at den er i stand til å forgifte drikkevann og at en viss moseart kan rense vannet nok til å gjøre det drikkbart, og det gjør den i løpet av en time. *

Arsen-forgiftet vann er et alvorlig problem mange steder rundt om i verden, spesielt i deler av Sørøst-Asia. Her gikk det, til tross for de beste intensjoner, veldig dårlig. På 1960- og 1970-tallet investerte UNICEF tungt i å bore brønner i disse landlige områdene for å gi rent vann til innbyggerne.

De siste nyhetene, rørende historier, interessante mennesker: du kan finne dem alle på Gazeta.pl

Dessverre var det ingen som visste – fordi arsen ikke har noen lukt, smak eller farge – at arsen kommer inn i vannet fra dype steiner og forgifter det, bare når millioner av mennesker hadde synlige symptomer på arsenforgiftning, samt hyppigere enn før. kreft og andre sykdommer, skjønte folk hva som skjedde. I dag kommer mer enn 100 millioner mennesker, og muligens opptil 200 millioner, i kontakt med arsen-forurenset vann som overskrider grensene satt av Verdens helseorganisasjon (WHO).

I landsbyen Skellefteå i Nord-Sverige har arsenrike bergarter blitt eksponert ved gruvedrift og arsen slippes ut i overflatevann og drikkevann. Det er et av de rikeste på mineraler i verden, lett tilgjengelig for gruvedrift, og svenskene har drevet utvinning av gull, kobber, sølv og sink i nesten 100 år. Det var her en botaniker som jobbet i felten la merke til den delikate grønne mosen som føltes veldig bra i det forgiftede vannet. Det var en flytende varnstorf, som med sine lange bånd lignet grønne tarmer nedsenket i forurensede våtmarker.

Mosen ble tatt med til laboratoriet, hvor det ble funnet at varnstorphia fra Lappland raskt tok opp arsen (varnstorphia vokser forresten over hele Norge, men det er ikke sikkert om denne varnstorphia fra andre steder også har slike egenskaper).

Arsen kommer i forskjellige former som denne mosen absorberer og akkumulerer. Som et resultat reduseres giftinnholdet i vannet, noe som gjør det trygt å drikke. Ved lave arsenkonsentrasjoner tok det bare en time å fjerne mer enn 80 prosent av giften fra vannet, noe som gjorde det drikkbart. Det tok lengre tid når arsennivåene var høyere, men effektiviteten til mosen er fortsatt imponerende.

Broren til min ærverdige tipp-tippoldefar, grossereren Niels Anker Stang fra Halden by, burde vite. Både han og kona skilte seg fra denne verden på grunn av arsenikk. Giften ble oppløst i kaffe og byggsuppe og deretter administrert av sous Sophie Johannesdotter. Det er ikke kjent nøyaktig hva årsaken til disse drapene var, de var tørre at Sophie hadde kidnappet utleieren og behandlet henne først.To år senere fant min fjerne forfar ut at hun stjal fra huset. Da skulle det være hans tur til arsengryten.

Drapene ble ikke oppdaget før to måneder etter at Stang-familiens hjem tok fyr – det var da klart at Sophie hadde satt fyr på det. Han tilsto ikke bare brannstiftelsen, men også drapene. Påvisningen av arsen i restene etterlot ingen tvil om årsaken til Stangs død,

Sophie Johannesdotter ble dermed dømt til døden og slått i hodet i Halden klokken halv elleve om morgenen lørdag 18. februar 1876. Hun var den siste kvinnen som ble henrettet i Norge.

Å tyde de gotiske artiklene som er trykt i din lokale avis er virkelig fascinerende. Tusenvis av tilskuere kom til henrettelsen, selv om tiden var reservert. Toppen falt til det femte verset i Fadervår – «Tilgi oss våre synder» – og deretter «[ilconomettelatestextrabustoogprestenvilfullføresinebønner»SophieJohannesdotterfusepoltainunangolodelcimiterodellevespeinunatombanimawnownoqozokyk[ilconomettelatestavicinoalbustoeilsacerdotefiniràlesuepreghiere»SophieJohannesdotterfusepoltainunangolodelcimiterodellevespeinunatombaanonima[pachoekpooygowobokkorpusuiksidzdokoczymodlitw»SophieJohannesdotterzostaapochowanawrogucmentarzaOswnieoznakowanymgrobie

La oss gå tilbake til drikkevannet og mosen som fjerner arsen: Vi kjenner svært få planter som tåler dette stoffet og absorberer det i store mengder, og varnstorphia er den eneste som lever i vann. Siden arsenforurensning av vann er et alvorlig og farlig helseproblem, er slike studier ekstremt interessante. Det er mange ting som må gjøres før vi kan begynne å lage de rensende våtmarkene til denne mosen, og det er usannsynlig at det ikke vil være mulig å bruke den i Asia – det er vanskelig å argumentere for at klimaet i Lappland ligner på det fra Bangladesh.

Men å oppnå egenskapene til varnstorphia er et godt eksempel på en teknikk som kalles planterensing, som bruker flora til å fjerne forurensninger fra vann, jord eller luft på grunn av dens evne til å absorbere og lagre eller bryte ned ulike typer skadelige stoffer. Denne lokale avlingsbehandlingen kan være et økologisk – og kostnadseffektivt – alternativ til mekaniske eller kjemiske metoder. Både Europa og USA tester for tiden renslighet i landbruket med mål om utvinning etter olje, gruvedrift og mange andre forurensende aktiviteter.

(…)

De aktive medisinske ingrediensene har hovedsakelig blitt levert av planter i tusenvis av år. Den eldste kjente beskrivelsen av medisinplanter er en 5000 år gammel sumerisk leiretablett med oppskrifter på 12 ulike midler. De krever bruk av over 250 plantearter, hvorav mange vi i dag vet inneholder stoffer i sentralnervesystemet som mandrake, hønebane og valmuefrø.

Mange tradisjonelle medisinplanter har fått sin status etter hundrevis av år med prøving og feiling. I denne forbindelse kan etnobotanikk, vitenskapen som studerer menneskelige forhold til planter og menneskers bruk av planter, gi nyttige ledetråder i jakten på nye medisiner. I 2015 ble Tu Youyou tildelt Nobelprisen i medisin for sin oppdagelse av artemisinin, et stoff som brukes til å behandle malaria.

Denne oppdagelsen var et resultat av tiår med nøye forskning basert på tradisjonell kinesisk medisin, et prosjekt der mer enn 2000 kinesiske urtemidler ble testet for tilstedeværelsen av aktive ingredienser for å bekjempe malariaparasitten. Til slutt satt forskerne igjen med buskete lysegrønne planter med knapt synlige blomster – den årlige stauden. Det er en nær slektning av den flerårige fienden til mennesker som er allergiske mot kviser, bynvort. Og mulberry pyun, planter som gir smak til kultdrikken: absint.

Kinesiske forskere visste at denne planten inneholdt interessante stoffer, men å utvinne dem viste seg å være vanskelig. I en samling av 1700 år med nødoppskrifter skrevet av en kinesisk urtelege på 400-tallet e.Kr., fant Tu og teamet hans viktige ledetråder om hvordan de kan isolere de aktive ingrediensene fra bynvort.

Tester har vist at artemisinin raskt og effektivt dreper den farligste malaria-fremkallende parasitten (Plasmodium falciparum) med få eller ingen bivirkninger. Dette var veldig god kunnskap fordi disse parasittene mange steder har blitt resistente mot medisinene som ble brukt tidligere. I dag behandles artemisinin malaria i kombinasjon med en annen type antimalariamiddel for å forhindre at parasitten utvikler et immunsystem.

Etterspørselen etter artemisinin er stor, så det jobbes med å utvikle en metode for å produsere det i laboratoriet. Det er her vår venn, Oregons favorittmikroorganisme, dukker opp igjen: ølgjær (se kapittel 2). Siden 2013 produserer disse gjærene, etter genetisk manipulasjon, råmaterialet for produksjon av et antimalariamiddel i store tanker i et farmasøytisk selskap. Samtidig fortsetter forskningen med å finne nye og billigere måter å produsere denne aktive ingrediensen på for å gi omsorg til de som trenger det mest.

Artemisinin sies å være det viktigste som har skjedd i kampen mot malaria i mange hundre år, og denne uanselige rollen har reddet livet til millioner. Det kan med andre ord være en god idé å ta vare på tradisjonell kunnskap om medisinske arter og forske på den ved hjelp av vitenskapelige metoder.

Ved å gjøre det er det viktig å skille mellom uvitenskapelige skjevheter, som bruk av nesehornshornpulver, og kunnskap som kan føre til utvikling av nye medikamenter. I dag forsvinner slik tradisjonell kunnskap raskt mange steder rundt om i verden ettersom moderne livsstil og generell urbanisering blir mer utbredt og primitive grupper forlater sin gamle livsstil.

Samtidig blir retten til å bruke og patentere naturressurser en kilde til konflikter der respekten for lokalkunnskapen gnissles av krav om profitt, som ofte utgjør en bagasje som er arvet fra kolonitiden. Det er mange eksempler på det som kalles biopiratvirksomhet, en situasjon der utenlandske farmasøytiske selskaper har brukt kunnskapen til lokalbefolkningen til å tjene enorme penger uten å gi noe til oppfinnere og oppfinnere av urfolk eller lokalsamfunn.

Saken er slett ikke enkel. For hvem har egentlig rett på en plante eller en plante? Og hvordan vil de dele royalties og inntekter i tilfelle de drar nytte av naturens velsignelser som ingen tilhører? I våre dager er det gjort internasjonale avtaler for å regulere det – den såkalte Nagoya-protokollen til konvensjonen om biologisk mangfold – men det er fortsatt et vanskelig tema.

Et nytt eksempel på denne situasjonen gjelder et annet potensielt antimalariamiddel. Det franske instituttet for forskning for utvikling (Institut de Recherche pour le Développement, IRD) vil intervjue 117 innfødte stammer og andre mennesker fra Fransk Guyana i Sør-Amerika på jakt etter planter og dyr for å behandle malaria. Blant de 34 virkemidlene som er foreslått, er det også en plante av diaréfamilien. Dette er en tropisk familie hvis andre arter, skogbruk, ofte brukes som prydtre rundt om i verden fordi det vokser langs veier med mye luftforurensning (dette treet har forresten hann- og hunnblomster på forskjellige individer, som f.eks. vier, etc.). for å unngå å plante hanntrær hvis blomster ikke lukter godt). Planten som brukes til å behandle malaria er et lite tre med vakre røde blomster kalt Quassia amara.

Jeg kan ikke nekte meg selv en liten digresjon her: den svenske naturforskeren Charles Linnaeus (1707–1778) kalte denne planten i sin tid til ære for en frigjort afrikansk slave og sjaman fra nærliggende Surinam – Graman Quassi, som brukte den mot feber allerede i 1700-tallet.

Ordet amara, som på latin betyr «bitter», kommer fra interessante stoffer som beskytter mot planteetere, som finnes i bladene og gir dem en bitter smak.

I bladene til Quassia amara har franskmennene faktisk funnet et nytt stoff for å bekjempe malariaparasitter, kjent som simalikalactone E (SkE). Instituttet søkte om og fikk patent på dette stoffet i 2015, og ignorerte viktigheten av Fransk Guyana. Han bøyde seg ikke før etter en rekke påstander om biopiratvirksomhet og gikk med på å dele den mulige fortjenesten med Fransk Guyana, som til slutt var en kilde til både kunnskap og plantematerialet som ble brukt i studien.

* Utdrag fra boken «The World Repair Team. How Ten Million Species Stand Up Their Head to Save the Bull» Anne Sverdrup-Thygeson, oversettelse: Witold Biliski

De siste nyhetene, rørende historier, interessante mennesker: du kan finne dem alle på Gazeta.pl