«Dansing er ikke bare å bevege beina.» Samtale med koreograf og lærer Baiba Štein / Artikkel

Dansen skal starte fra det grunnleggende

Stein har tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv med ungdom. En gang prøvde hun å beregne antall barn og unge som hadde lært å danse av henne og konkluderte med at det kunne være rundt 10 000 dansere.

«Selv på denne sangfestivalen, når jeg ser på konkurransene og sånt, ser jeg mine overalt,» skrøt han.

Stein avslørte at begynnelsen av «The Golden Sieve» faktisk var en suksesshistorie, fordi hun opprinnelig ikke skulle bli danselærer, hun var rett og slett en danser selv. Det hendte slik at fra hun var seks år til i dag har hun ikke sluttet å være assosiert med dans.

«Jeg hadde begynt på universitetet og direktøren for professorhuset visste at jeg var en god danser og inviterte meg til å øve med dette kompaniet. Jeg hadde naturligvis alle feilene som jeg nå ser hos unge lærere. Dette er så vanvittig store og ambisiøse mål. Jeg hadde allerede forberedt alle disse dansebevegelsene da jeg gikk på første time, jeg tenkte nå, la oss danse i jakken OG under armhulen [pas de chat] og alle disse bevegelsene. Når jeg kommer inn og ser 10 eller 20 barn som knapt beveger bena, går jeg ned, og denne nedoverbakken er veldig vanskelig,» sa Stein.

Han ser det samme hos mange unge dansedirektører, som ofte ønsker å overstyre de virkelige ferdighetene og evnene til barn.

«I virkeligheten, alle stillinger, alle – inkludert dans – må du starte fra det grunnleggende og sakte må du vokse.

Du må lære det barnet å legge ham ned og sette bena i riktig posisjon. Du må lære ham å holde ryggen rett og hodet oppe. Det er ekstremt forsiktig og hardt arbeid,» innrømmet koreografen.

Folkedans er en kollektiv kunst

«Barn har ikke forandret seg, barn blir født akkurat som hvite blader. Naturen har gitt en en bedre kropp, en mindre, en har sans for rytme, den andre ikke. Barn kan læres av alle. Foreldre har de forandret seg, og veldig veldig, veldig mye… Et øyeblikk var for omtrent fem år siden, da det var ekstremt vanskelig med foreldrene mine.

Foreløpig er det allerede forstått igjen at uten arbeid vil det ikke være noe, at det å ta med barnet ditt og bidra med noe og forlate ham ikke vil gi resultater, men et øyeblikk var det slik», avslørte Steina.

Videre innrømmet den erfarne danselæreren at barnets individuelle prestasjoner i en viss periode ble rangert høyere enn de kollektive prestasjonene.

«Det var også en tid da alle var individuelle, bare det er ikke behov for, skal vi si, kollektivisme, men folkedans er en kollektiv kunst. Der har du ansvaret: en for alle, alle for en. I den komposisjonen, hvis du har de åtte parene, 16 dansere, men plutselig ikke en er der, hva gjør du? Hva vil den lille jenta gjøre når gutten tror han heller vil spille hockey enn å danse? Ingenting, synge eller gråte «That Sense of ansvar er noe som må læres. Veldig hyggelig som tror at dans bare betyr å bevege beina. Absolutt ikke, det er en flott oppdragelse til ansvarsfølelse, til plikt, understreket Stein.

Hvis en danser blir med i et ballroomteam i begynnelsen av skoleåret, må de danse til slutten av året, fordi hver danser påvirker og er knyttet til sin dansepartner og hele laget som helhet.

Dansegleden bør styre plassen

Samtidig har koreografen allerede gitt uttrykk for dette tidligere

Sang- og dansefestivaler burde vært mer barnslige, de siste festivalene har vi blitt for seriøse og gleden over å delta har gått tapt.

«Jeg har en følelse av at når vi også lager Song Festival-programmene… Det er veldig vanskelig å formulere om det er denne typen populærromantikk eller noe annet… Jeg tror disse store temaene vi tar – farens fars catwalks, landet av Mara, solnedgangen og solbeltene – det hele er veldig vakkert.(…) Etter min mening er den største feilen at forfatteren av konseptet ved utarbeidelsen av ferieprogrammet må ha veldig klart hva han vil si, så han kan ikke danse her og der. Når det gjelder skoleferien, ja, jeg synes disse temaene er enorme, jeg har sett på barna mine og de ignorerte dem. Jeg synes man skal danse på torget, danse av glede, » vurderte Steina.

Dette betyr ikke at alle danser må være veldig raske, men at dansegleden skal strømme gjennom dem og at dansene skal være utfordrende nok til at barn, unge og voksne virkelig vil danse og få tilfredsstillelse av det de gjør. . Du kan danse.

«Jeg vet at mange kanskje ikke er enige i rammen min for årets sangfestival, men jeg tror at den såkalte gruppen A, som er den mektigste og kunne vise frem store ting, ikke har noe å danse i det hele tatt.

De har to danser som jeg kan kalle danser. Det er «Mother of Daughters» og «Land of Prussia», resten er en tur gjennom torget, som selvfølgelig vil gjøre et veldig godt inntrykk, for det skal tegnes fantastiske tegninger, og ovenfra blir det vakkert for alle, men Jeg tror at varianten av tegningene og tegnene blir egoistisk», forklarte koreografen.

Hun innrømmet at hun ikke vet hva programmet til neste skoledansfestival blir, men kjenner forfatterne er hun litt redd for at det kan bli «på høyt nivå» igjen, noe barn ofte ikke forstår.

Penger er ikke avgjørende

«Gjør store penger stor kunst? [Gribētos ticēt, ka ne.] Nøyaktig! Hvis vi husker vår veldig kjente film, som virkelig er sett av alle, «Teater», der Večella Varslavāne, som kunstner, som hun sa, ganske enkelt festet kostymene med nåler, fordi det ikke var penger til å sy dem. Men det var en fantastisk kino! Så jeg tror at penger ikke alltid er avgjørende, sa Stein.

Samtidig var koreografen bekymret for at det ble brukt enormt mye penger på både den siste og denne visefestivalen.

«Igjen, jeg kunne vært veldig slem mot noen, men da jeg så i går… I går prøvde vi å gå med flagget, selv om jeg har gått så mye at jeg føler at jeg absolutt ikke trenger å prøve mer, men Gud med ham kan jeg også gå. Når hele scenen er bygget med plattformer, treplattformer som fortsatt er dekket, for en konsert. Hele scenen, og så blir de tatt ned, vil de synge «Tīrums» av den konserten og coveret vil bli tatt ned, fordi de ikke trenger dem i løpet av de neste dagene. Da skjønner jeg ikke om denne sangen kommer til å låte bedre hvis det er tusenvis av dem på pallene, eller om den bare vil høres bra ut som en sang. Det er dansene også», resonnerer Steina.

Samtidig innrømmet hun at dansefestivalen er som en gulrot for en kanin. Alle som er involvert i dans og sang må unektelig ha et større mål å jobbe mot, og det målet må være attraktivt nok.

«Vi, de lærerne, synder kanskje også – du skjønner, hvis du ikke danser sånn og sånn, kommer du ikke til sangfestivalen. Dette er en viss vurdering av arbeidet ditt og et spørsmål om ære,» koreografen innrømmet.

«Måling med kraner»

Det er ingen hemmelighet at mange danselag, tatt i betraktning resultatene i forestillingene, ikke kommer til festivalen i det hele tatt. Pedagogeksperten vurderte at det kun er kollektiver som dukker opp kun til markeringen og deretter forsvinner, som ikke skal tas opp på dansefestivalen.

«Så vidt jeg vet har dommerpanelet vært veldig rettferdig i år, og jeg tror nesten alle som kan flytte har vært der. Jeg tror det. Men det er en ting jeg absolutt ikke kan akseptere, spesielt for barn, og til og med for voksne jeg kaller det «målekraner», når du måler med kraner – ja, hvor mange poeng til får du? Kanskje det ikke er så forferdelig for voksne, selv om jeg vet du går gjennom det, for det har vi ikke tatt, for ved siden av falt datteren til laget også eller brakk beltet, og økte fortsatt med 0,1 poeng, og vi gikk ned, hvorfor?» Stein argumenterte.

Ifølge henne er denne sammenligningen utilgivelig i gruppedanseshow for barn, og det er faktisk ikke så mye barna selv som foreldrene som driver med det.

«Du må vite hva som skjer etter visjonene, hva er kampene mellom mødrene de fant ut – hvor mye, 0,1 eller 0,2 poeng, forskjellen var stor, og så begynte det – laget vårt er 0,00 … høyere, ditt er 0,00… lavere. Det er helt sjokkerende. Jeg synes ikke de skal merkes,» konkluderte Stein.

I stedet bør kollektiver ifølge henne tildeles ekstrapoeng for kreativt arbeid. Henholdsvis blir det nye danser, nye tall i laget, for det er unektelig at kreativt arbeid krever mer energi fra både barn og ledere.

«Det er ikke så enkelt. Det er lettere å ta en ferdigdans. Jeg øver fem ganger i uken, streiker, trener og trener, og alle danser vakkert. Jeg er ikke tilhenger av dette, men jeg er allerede annerledes fra andre» innrømmet Stein.

Sanford Holmee

"Henivne sosiale medier-nerd. Matelsker. Ond kommunikator. Ivrig ølspesialist. Hardcore bacon-banebryter. Faller mye ned."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *