Det er en langsom roman, som tar seg tid til å innpode en kvelende atmosfære, den med lukkede familiedører fulle av tunge hemmeligheter. Carl og Roy er to foreldreløse brødre som bor i en «Våningshus» isolert. De var 16 og 17 da foreldrenes kjøretøy krasjet i en kløft rett nedenfor huset deres. Den barske og komplekse eldre broren Roy ble mekaniker. Den overlever etter å ha oppdaget den siste bensinstasjonen i området. Den yngre broren, Carl, landsbyens «stjerne» som hadde en rekke kvinnelige suksesser og erobringer, dro til Canada for å studere økonomi.

Da han kom tilbake til byen flere år senere, var han litt som den fortapte sønnen. Ved rattet i en vakker bil og med sin sjarmerende kone, ser han for seg et faraonisk prosjekt: byggingen av et luksushotell, der oppe, på fjellet. Til dette trenger han støtte – økonomisk – fra fellesskapet. Med ukene går ikke arbeidet videre, men de merkelige dødsfallene følger hverandre og de to brødrene avslører et stadig mer urovekkende ansikt.

Progresjon i crescendo

Med Deres domene, forlater nordmannen Jo Nesbo de klassiske thrillerkodene. Det er faktisk vanskelig å foreslå en thriller som er mer ulik serien Harry Hole, oppkalt etter politimannen med flere avhengigheter gjort kjent av tolv verk oversatt til fransk (Gaïa, 2002-2005, Gallimard, 2006-2019). Undersøkelsene av denne antihelten ble fortalt i et livlig tempo og preget av flere vendinger. Her utspiller handlingen seg bare i siste tredjedel av boken og følger en crescendo-progresjon. Karakterprofilene er nærmest klisjeer fra nordamerikanske tenåringsserier: den gretne med et stort hjerte, den kjekke gutten og femme fatale.

Men, langt fra å være karikert eller lat, tegner Nesbos roman en undertrykkende kjærlighetstrekant og sosial innesperring: i Deres domene, er det umulig å komme seg ut av tilstanden hans eller lastene hans. Enda mindre av familien hans. Bare døden fremstår som en vei ut. «Hva var egentlig en familie?» En historie som ble fortalt fordi familien var nødvendig, fordi den i løpet av flere årtusener hadde fungert som en samarbeidende enhet. Eller var det noe utover det rent pragmatiske, noe i blodet som forente oss med våre foreldre og våre søsken? «spør Roy, fortelleren, som har en uheldig tendens til å rettferdiggjøre det uforsvarlige. Med en viss mengde kynisme maler Jo Nesbo etter hvert et surt portrett av familieverdier og fremfor alt av broderkjærlighet.

Du har fortsatt 4,15 % av denne artikkelen å lese. Resten er kun for abonnenter.