Det dramatiske diktet «Brands» ble skrevet av Ibsen etter at Stortinget Stürting tildelte ham et ettårig stipend for å studere klassisk kultur i Italia i 1864. Ibsen slo seg ned i Roma, hvor han levde under svært beskjedne omstendigheter forsøkte å gjøre seg kjent med antikk og renessansekunst og for å finne materiale til et nytt litterært verk. Hans tidligere erfaring i teateret var ikke særlig lykkelig, for et år før han forlot hjemlandet gikk Det Norske Teatret i Christiania (nå Oslo) i regi av ham konkurs; Ibsens eiendeler oppbevart der ble senere solgt til Utrup etter hans avgang. Hans kone Suzanna fortalte senere i sine erindringer at sommeren 1865, da «Brands» ble grunnlagt i den lille italienske byen Arich, levde de ikke så mye som fattige, men nesten som tiggere. Derfor var inntektene fra utgivelsen av et nytt verk avgjørende for Ibsen.

Sammensetningen av «Brand» ble imidlertid ikke som ønsket. Ibsen begynte å skrive «Brand» som et epos, men arbeidet kom ikke videre. Ibsen bestemte, mer enn et år etter ankomsten til Roma, at handlingen han hadde begynt skulle realiseres i dramaturgisk form.

Forfatterbrevene viser at det monumentale og store omfanget av «Merket» ble klart for ham etter besøket i Peterskirken. I sine brev påpeker Ibsen også at det er vanskelig for ham å se sammenhengen mellom antikkens kunst og 1800-tallet, mens Michelangelos verk fra renessansen, samt arkitekturen fra barokktiden skapt av Giovanni Lorenzo Bernini, er de der han ser frekkheten og til og med galskapen til kunstneren, som også var nødvendig. Merkevare» under skapelse.

Videre ble Ibsen drevet av personlig sinne og harme over det han hadde opplevd i Berlin på vei til Italia, hvor seieren i den prøyssisk-danske krigen ble høylytt feiret akkurat i det øyeblikket og trofeer tatt fra danskene ble vist frem. .

Andre skandinaviske land unngikk å blande seg inn i denne konflikten og inntok en venteposisjon, noe Ibsen var skikkelig sint over, og sinnet over en slik ubesluttsomhet gjenspeiles også i «Brand». Ibsen skrev til sin samtidige Bjernstjerne Björnson at Stortinget, som hadde tildelt ham stipend, neppe var fornøyd med den kommende forestillingen, men han understreket at han ikke var klar til å inngå kompromisser.

Det var Björnsson, en av dem som tidligere hadde støttet Ibsen, som i 1865 inngikk en avtale med København-forleggeren Frederik Hegel om utgivelse av Ibsens nye verk. Situasjonen begynte imidlertid å bli komplisert.

Det var oppnådd en muntlig avtale om en komposisjon som omhandlet et tema relatert til den antikke verden, men forfatteren overrasket forlaget. Ibsen fortalte Hegel at komposisjonen hans, «Brands», ville være et samtidsverk der det norske samfunnet delvis ville bli satirisk reflektert.

Da forfatteren sendte manuskriptet til verket, ble svaret fra forlaget lenge forsinket, og Ibsen visste ikke om verket hans var levert eller gått tapt. Etter en tid reagerte imidlertid Hegel og foreslo å halvere det opprinnelig tiltenkte volumet av boken.

Ibsen sendte et brev til København og aksepterte tilbudet. Men dette brevet ble borte underveis, og forfatteren, etter å ikke ha mottatt nyheter fra forlaget, befant seg igjen i uvisshet om hva han skulle gjøre. Etter flere måneders forsinkelse ble utgaven av «Branda» lansert i mars 1866.

Den videre utviklingen av arrangementer gikk over all forventning. Ved utgangen av året ble verket, som forlaget meldte til Ibsen, utgitt på nytt i fire opplag. Frederik Hegel ble fast redaktør for Ibsens verk og ga også forfatteren viktige råd om økonomiske forhold, blant annet om hvordan han best kunne investere sparepengene sine, ettersom familien til Ibsens fortsatte å leve svært sparsommelig etter strabasene de opplevde. Forfatteren innså imidlertid raskt at suksessen til «Brand» var hans litterære gjennombrudd.

De mottatte royaltyene tillot ham å bosette seg i Italia med familien og kun vie seg til litterær virksomhet; Fra da av skrev Ibsen regelmessig et skuespill annethvert år, og Ibsen ble mer og mer populær og klarte med sine skuespill å sikre en stabil inntekt for familien.

Utgivelsen av «Branda» var også et gjennombrudd i skapelsen av forfatterens bilde. Ibsen endret klesvaner, og forsøkte heretter alltid å ivareta den ytterste verdighet i klesdrakten, noe som skapte grunnlaget for anekdoter som de påfølgende årene spredte seg mye om Ibsens borgerlige og til og med konservative syn. Han endret også håndskriften, i stedet for rask og ganske rotete skriving sendte han ryddige og gjennomarbeidede manuskripter til redaktøren. Ytre verdighet ble imidlertid ikke noen hindring for at Ibsen ble en av de mest kreative og også de mest inspirerende forfatterne i siste fjerdedel av 1800-tallet i europeisk litteratur.

Dessuten

Rapporter en feil