Nils Einars Ass – Generalsekretær i Norges Idrettsforbund:

– Det er ingen vurderinger for barn under 11 år. I barneidrett kan du registrere tider, men det skal ikke være noen graderte resultattavler. Alle skal ha samme belønning for å delta. Den er designet for å redusere fokus på resultater og sammenligninger og i stedet søke å øke gleden ved sporten.

Vår erfaring er at barn liker å konkurrere, men de liker ikke å sammenligne for mye.

Vi må nærme oss dette problemet slik at foreldrene er mer reservert og ikke overivrige.

Og som en toppidrettsdirektør sa, hvis du ser en talentfull 12-åring, hold deg ved siden av og ikke vær for aggressiv, fordi utvikling er en naturlig ting, og hvis noen føler seg motivert til å bli en toppidrettsutøver, at motivasjonen må komme fra dem selv, ikke fra den unges miljø, eller fra menneskene rundt ham.

Det har vært et meget sterkt engasjement for implementering og utvikling av barns rettigheter i idretten i hele vårt idrettsmiljø og også i Norges Idrettsforbund, som er paraplyorganisasjonen. Dette dokumentet om barns rettigheter i idretten har blitt utviklet og diskutert i våre generalforsamlingsmøter over mange, mange år. Den er basert på FNs erklæring om barnets rettigheter.

Grunnprinsippet er at vi ønsker at idretten skal være tilgjengelig, idretten skal bringe glede – ingen klubb eller idrett «eier» barn. Barn kan fritt velge hvor de skal drive med idrett, de kan prøve ulike idretter.

I et barns tidlige alder bør mer oppmerksomhet rettes mot det sosiale miljøet, inkludering, idrettens egenverdier, men mindre til konkurranse og resultater samt evalueringer og spesialisering. Så det er det grunnleggende. Jeg tror de har vært veldig viktige for vår evne til å involvere relativt mange barn i idretten, og også en veldig viktig faktor som gjør at vi kan vise til gode resultater også i toppidrett. Vi har mange idrettsutøvere som er motiverte for å fortsette idretten, noe som viser at tidlig spesialisering generelt sett ikke er bra.

Du har en regel om at før du er 12 eller 13, kan du ikke konkurrere i konkurranser på nasjonalt eller internasjonalt nivå før da. Hvorfor er det?

– Vi har et trinnprinsipp. I ung alder bør du være aktiv i din lokale klubb. Geografien øker også litt etter hvert som man blir eldre. Du kan delta i konkurranser på nasjonalt nivå når du fyller 12, 13 år. Hensikten med dette prinsippet er ikke å gjøre barneidretten for seriøs og konkurransedyktig. Etter min mening er dette en veldig god ting og det må sies at det ikke er noen kontrovers om dette prinsippet i idrettskommunen. For det meste respekterer alle det og anser det som bra. Dette er også en måte å sikre at de sosiale og sportslige aspektene ved konkurransen ikke tar overhånd, slik at ungdom kan holde seg lenger i idretten.

En annen viktig årsak til denne tilnærmingen er ønsket om å holde kostnadene nede.

Et aspekt som øker kostnadene ved sport er reiseutgifter. Det er en slags balansegang. På den ene siden kan det åpenbart være veldig motiverende for en tenåring å gå på fotballleir i Barcelona, ​​men vi insisterer på at det i denne alderen er veldig viktig å prøve å holde de fleste aktivitetene på lokalt eller regionalt nivå. Når du vokser, vil andre muligheter dukke opp.

Jeg synes det er flott hvis du ikke har sett alt i tiårsalderen. Det må være noe å strekke seg etter og noen ting som vil komme senere. Selvfølgelig kan du allerede forstå skuffelsen over dette. Det er forståelig at du ønsker å gjøre alt som står i din makt for å maksimere din sportsopplevelse. Men når folk ser tilbake, er de fleste enige om at det var en god ting å bremse opp litt.

Det er en meget sterk konsensus i Norge om disse spørsmålene. Det blir ikke diskutert mye, selv av noen av de mest vokale foreldrene. Så jeg tror det er en god ting, og de fleste er enige om at dette er veien å gå.

Hvis vi snakker om tidlig spesialisering… I Latvia er det fotballspillere fra de er tre år som bare spiller fotball til de blir voksne. hva er ditt synspunkt? Hvor lenge kan barn gjøre noe og i hvilken alder bør de begynne å studere en idrett?

– Du vet, sånn sett kan man også observere en slags spenning i Norge. Det er foreldre som virkelig ønsker å lede barna sine i en bestemt retning, men vi unngår bevisst denne tilnærmingen. Vi samarbeider med klubber for å respektere prinsippet om at barnet er ansvarlig for sin egen utvikling og at det blir lyttet til deres mening. Dette er viktig, men det må sies at spesialisering kommer ganske naturlig i livet til en ung idrettsutøver. Men, i hvert fall frem til 11-12 års alderen, oppfordrer vi til mangfold og muligheten til å prøve forskjellige idretter.

Vi synes det er veldig viktig at barn og unge holder på i idretten lenger.

Når du er rundt 15, 16, setter de fleste forbund opp spesiallag for barn som har motivasjon, lyst og talent til å utvikle seg videre. Så etter hvert som du blir eldre, blir konkurranseaspektet ved sporten mer og mer synlig. Jeg tror det er veldig verdifullt at de som har dette ønsket og ønsker å utvikle seg for å se hvilket potensiale de kan oppnå, får slike muligheter. Mulighet bør gis til alle, ikke bare noen få.

Hvordan vet du hvem som har talent? Hvordan fungerer denne prosessen? Er det opp til trenerne å anerkjenne talentet som må jobbes mest med?

– Dette er et veldig stort spørsmål og jeg har ikke noe svar. Jeg tror at når unge mennesker blir modne, er det viktigste interessen deres for å trene og leve det livet de trenger for å nå sitt fulle potensial. Det er ikke lett eller til og med meningsfylt å velge talent i ung alder. Vi ser ofte folk utvikle talentet sitt senere i karrieren, men dette er en naturlig prosess selv i ung alder. Suksess på toppnivå er også avhengig av mangfold, det sosiale aspektet, inkludert så mange små barn som mulig. Denne tilnærmingen gir også legitimitet til norsk toppidrett. Den norske sportsmodellen er ikke ødelagt. Alle disse er komponenter av ett konsept.

For å oppsummere, er hovedmålet her å få flest mulig til idrett, ikke resultatet. For at alle skal være aktive, krysse og drive med idrettsaktiviteter?

– Jeg tror vi ikke trenger å velge mellom det ene eller det andre. Vi har mål og strategier for begge disse aspektene, for å lykkes i både toppidrett og masseidrett. Vi ser ingen motsetning. Jo mer vi når ut til barn og jo mer vi kan involvere foreldre, jo sunnere og lykkeligere blir samfunnet vårt. Dette vil også slå ut i resultater i toppidrett. Det hele henger ganske godt sammen. Vi er ganske ambisiøse i begge disse retningene.