Toretska – en by med 70 000 innbyggere i Donetsk-regionen – ligger noen få kilometer fra posisjonene til den russiske okkupasjonsstyrken, og byen blir stadig bombardert av tungt artilleri, luftfart, inkludert forbudte fosfor- og klasebomber. Hovedsakelig fordi det er et strategisk viktig sted på grunn av sine rike kullgruver, ulike fabrikker og jernbaneknutepunkt.
Artilleri høres i det fjerne. Dette er innkommende angrep – de ble utført fra posisjonene til den russiske okkupasjonsstyrken. Her er hverdagen, det eksploderer dag og natt. Raketter og granater eksploderer jevnlig i byen, men til tross for dette er flere tusen mennesker her fortsatt. TV3 møter Jevgenius i bakgården, han sitter på en huske og ser på det bombede huset sitt.
«Hvor skal jeg gå? Hvor? Det er ingen steder å gå. Jeg er hjemme, hvor skal jeg gå? Frykt er når du begynner å tenke på det, men vi er allerede vant til det, hvis det eksploderer, bøy deg over til bakken, reis deg og gå videre. Mange de dro og kom aldri tilbake. Hvem har noe sted å gå. Men jeg har vokst opp, jeg er født her. Det er ille, men hva kan vi gjøre?»
Olgas tante, som nettopp har fått humanitær hjelp, satte seg også ned for å hvile, for det er tungt.
«Det er hyppige bombeangrep, det er skyting dag og natt, jente. Butikker, apotek fungerer ikke. Det er ingenting. Jeg validerer ikke, jeg kan ikke kjøpe noe. Jeg drar ikke fordi jeg ikke har noe sted å gå . Det er ingen han er ingensteds. De tilbyr meg skyss, men jeg ville ikke klare det, jeg er over 80, jeg dør på veien.»
Det er verken elektrisitet, gass eller vann i byen. Det er klart at det ikke blir noen oppvarming denne vinteren heller, varme deg av flammene fra bålet, du vil ikke forlate.
«Jeg tror det, kulen min vil nå meg i Canada også. Jeg er en troende mann, slik Gud vil, slik vil det være. Jeg jobbet her hele livet, fikk en god utdannelse på universitetet. Jeg hadde alt, jeg skutt halve verden i min levetid. Ukraina er et stort land. Jeg har slektninger i Russland, de bor dårlig der. Jeg er bedre kledd i Ukraina, alt er bedre for oss. Nå ingenting.»
For å finne ut hva russisk taktikk er på Donbass-fronten, henvendte TV3 seg til artillerispeidere. De utfører den viktigste oppgaven her – de beregner fiendens posisjoner, finner ut hvilket utstyr som brukes, de beregner også tiden – på hvor mange sekunder rakettene som avfyres fra okkupantenes posisjoner vil nå byene i regionen og hvor de kunne lande.
«Fronten er 4,5 kilometer fra dette stedet, fienden er der allerede. Vår er nærmere 3,4-4 kilometer. Bevegelse i vår retning i denne sektoren av fronten kan de ikke rykke frem. De har vært innelåst her siden åtte år. Der er mange av dem der og for det meste angriper de med artilleri. Selv med luftfart: fly, helikoptre flyr. Men mest artilleri: langtrekkende artilleri er et sted etter 10 kilometer, her ser vi bare raketter når raketter avfyres. Vi ser stridsvogner, morterer. De bruker fosfor og klasebomber, alle de forbudte tingene, hver kveld her ser vi fosfor. Det brukes hovedsakelig til å ødelegge infanteriet vårt.»
Disse barna har ikke vært hjemme på seks måneder, men her er det ingen som klager på å være slitne.
«Innsats? Vel ja, jeg har vært her i seks måneder, jeg begynner å bli vant til det, noen sier at du ikke kan venne deg til det, men du blir vant til det. Du vil ikke ta hensyn til det eksplosjoner lenger. Bare gjør jobben din. Jeg er ikke redd for hvordan jeg før, for seks måneder siden falt til bakken etter hver eksplosjon, ikke lenger. Nå vet vi allerede hvor og med hvem de skyter. Hva er avstanden, så vi kan ta informerte avgjørelser. Motivasjonen for oss er stor, gutta er gode.
Situasjonen på Donbass-fronten er vanskelig, mens frigjørerne av Ukraina lykkes i retning Lysichansk, Severodonetsk, her, på den andre siden nær Bakhmut, er livet et helvete for både den fredelige befolkningen og soldatene.
Rapporter en feil i artikkelen
Marker feil tekst og trykk Ctrl+Enter.
Merk feil tekst og meld fra!
«Lidenskapelig spiller. Venn av dyr overalt. Generell alkoholevangelist. Banebryter for sosiale medier. Zombie-nerd.»