«Skuffelse er alltid sterk»

Da han kom tilbake til Frankrike dagen etter nederlaget i EM 2020-finalen mot Norge (20-22), tok den franske keeperen seg tid til å stole på prestasjonen hans, og på de blå.

Cleopatra, 24 timer etter en finale som endte i tårer, har du fordøyd dette nederlaget mot Norge (20-22)? Cleopatra Darleux: Det er bedre. Jeg begynner å se den lyse siden litt mer, noe som ikke var tilfelle rett etter sluttsignalet. Jeg husker fra våre gode prestasjoner, den gode dynamikken til laget under konkurransen. Senere er det også sikkert at vi har gjentatt de feilene vi kan ha gjort. Skuffelsen er fortsatt sterk, for vi kunne gjort det bedre. Men her vil jeg ta en pause, for å legge denne euroen bak meg. En dag må jeg ta meg tid til å gjennomgå denne slutten for å analysere den bedre, men ikke med en gang (smiler).

Denne sølvmedaljen rundt halsen er fortsatt ikke vanskelig å ha på seg … I det hele tatt. Det er tilfredsstillelse, selvfølgelig. Personlig hadde jeg aldri vunnet en medalje i et EM, som kanskje er den vanskeligste konkurransen fordi den er den mest tette fra start til slutt. Jeg er også stolt over at vi sammen kjempet fra start til slutt. Hvis vi hadde gitt opp i finalen med våre fire mål bak ved pause, ville skuffelsen vunnet veldig klart. Men dette er ikke tilfelle. Hver kamp har vært en kamp og hver spiller har vist store ting, noe som lover godt for fremtiden.

>> LES OGSÅ: Euro 2020: gir for høyt for Azzurri >> LES OGSÅ: Euro 2020: hvordan Azzurri har kansellert den smertefulle fiaskoen til Kumamoto

Du sa at du kunne ha gjort det bedre i denne finalen. Du, personlig, hva kunne du ha gjort bedre enn nedetiden på mer enn 50 %? Jeg kunne ha … (nøler) Når du er i en slik tilstand kan du si til deg selv at du ikke kan stoppe alt, du har fortsatt følelsen av at det er mulig. Det er et par skudd som ja, jeg tror jeg kunne gjort det bedre. Men det er fremfor alt om offroad-spillet jeg angrer på fordi jeg gikk glipp av to høyninger, hvorav ett er viktig på slutten av spillet. Jeg tror også jeg kunne ha gjort mer, men jeg har bare ikke sett dem. Har jeg noen ganger manglet litt klarhet? Kanskje. Jeg er frustrert over dette siden det er et område jeg vanligvis opptrer i. Men der, jeg vet ikke hvorfor jeg under hele konkurransen, og ikke bare denne finalen, slet med å relansere godt.

Har du noen gang hørt om dette området du var i tidligere? Det var en internasjonal finale der og vi spiller ikke mye av den i en karriere. Jeg er allerede så heldig å ha spilt fire, men føler at det aldri skjedde med meg. Nå, med Brest, har jeg allerede hørt det mot veldig gode lag. Jeg har kjent øyeblikk som dette, hvor du forteller deg selv at du kan være på alle kuler. Du føler at du kan lese fiendens bilder bedre.

Har du blitt tildelt prisen for beste siste konsollspiller? Ærlig talt nei. Snarere følte jeg det motsatte. Når du mister og har det, smaker du det ikke i det hele tatt. Selv med andre er du ikke i humør til å nyte en slik belønning. Etter at jeg er glad, men ikke i det øyeblikket.

«Vi er virkelig et team i laget. Vi skyter i samme retning slik at den på banen er mest effektiv. »

Under dette EM demonstrerte Frankrike nok en gang det fortreffelige forsvaret deres, inkludert, og fremfor alt, i andre omgang mot Norge, som du totalt forpurret … Ja, det er veldig positivt, spesielt siden jeg har følelsen av at så fort vi ønsket å gjøre det, så lyktes vi. Ikke bare i denne finalen, men også mot Kroatia i semifinalen i første omgang, mot Spania, Slovenia… Det var noen gode øyeblikk, spesielt med forsvaret vårt på 1-5 (med en avansert spiller). Men selv med 6-0 (flat foran seks yards) hadde vi noen utmerkede streker. Det som er bra er at vi kan gjøre det igjen, det er ikke bra at vi gjør det en gang hver 15. kamp.

Med Amandine Leynaud har du igjen dannet en ekstraordinær tandem av keepere. Han stopper sin internasjonale karriere etter OL i Tokyo til sommeren. Tenker du noen gang på når hun dro? Du vet, vi har ikke så stor aldersforskjell, bare tre år, så hvis det skjer, slutter vi sammen (ler). Vi får se … jeg har ingen planer for øyeblikket. Vi to har funnet en fantastisk balanse. Det var allerede slik under min siste store internasjonale konkurranse, ved verdenscuppen 2017. Det er stor forståelse mellom oss. Vi er virkelig et team i teamet. Vi skyter i samme retning slik at den på banen er mest effektiv. Er veldig søt.

Å spille en Euro, og mer spesifikt en finale, i et tomt rom, må være veldig spesielt … Ja, det var litt trist. Nå husker jeg at under VM-finalen 2017 i Tyskland mot Norge var det bare nordmenn i rommet, med noen få franskmenn. Og der, siden det var i Danmark, tror jeg vi ville hatt publikum totalt mot oss, så kanskje det var bedre (ler). Mer seriøst, jeg tror vi kommer over det. Vi er fokusert på spillet, til slutt plaget det oss ikke lenger. Og vi klarte å kommunisere godt i forsvar, plutselig (smiler).

Var det ikke for vanskelig selv å leve i et vakuum i tre uker? Ærlig talt, det var greit. Generelt har vi ikke mye tid til å gå ut under en konkurranse uansett, bortsett fra en kort spasertur for å slappe av i beina. Ellers er det mange møter, mye videoer, mye skravling og vi har rett og slett ikke tid til å gå ut. Så ingenting har endret seg og vi kjeder oss ikke. Men senere, mentalt, gjør det nok mer komplisert at vi har forbud mot det… Det vanskelige var at det alltid var grått og mørkt. Mangelen på sol og lys var vanskeligere enn isolasjonen. Den siste uken var vanskelig for alle. Men alt gikk heldigvis veldig bra mellom oss.

Osgar Glaziere

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.