Kinas diplomatiske innsats

Stillere her, høyere her, gjenoppstår det snakk om en mulig fredsavtale mellom Russland og Ukraina. Dette har Kina nettopp tatt opp i sine forslag om hvordan de ser på en mulig fredsprosess.

«De høyeste samtalene og tilbudene om hvordan den eventuelle fredssituasjonen kan se ut har kommet høyest den siste uken fra Kina, som har kommet ut med sin egen 12-punktsplan. Men når man ser på hvor disse tilbudene om fredssamtaler ser ut til å kommer fra uinvolverte land, men Kina er ingen steder fremmed: Kina er for øyeblikket Russlands største venn,» vurderte Bērziņa.

«Og det ser ut til at Russland og Russlands venner på en eller annen måte ønsker å bekrefte det ervervede territoriet lovlig eller på annen måte og kalle det hele lykken,» konkluderte han.

I så fall vil fred være svært gunstig for Russland. Tyrkia har også tidligere spilt en svært viktig rolle i å offentlig kreve fred, spesielt ved å fremme forhandlinger om korneksport.

«Dette er land som ikke er i sentrum av konflikten, for eksempel snakker verken Moskva, Washington, Kiev eller Berlin åpent om fred, men denne samtalen er tilrettelagt av tilsynelatende ubeslektede venner,» understreket Berziņa.

«Og akkurat nå ønsker Kina å presentere seg selv som en outsider til alt dette, men i praksis tviler jeg på at Kina vil spille den rollen i det lange løp gitt mistanken om at Kina vil starte med våpen, kanskje støtte Russland og krigen i Ukraina.» , verdsatte han.

Derfor konkluderte den sikkerhetspolitiske eksperten med at Kinas nåværende ønske om å fremme fredssamtaler ikke bør tas for alvorlig. Kina ønsker rett og slett å fremstå i verdens øyne som et rasjonelt land som prøver å bringe fred mellom Vesten og Russland.

«Det vil hjelpe Kina både økonomisk og diplomatisk, hvis Kina viser seg som sådan i verdens øyne. Selvfølgelig blir det ikke tatt seriøst i Europa og Amerika, men kanskje dette argumentet kan være mer overbevisende i Afrika,» forklarte Bērziņa . .

«Ingen forventer seriøst nå at det kan bli alvorlige fredssamtaler med dagens situasjon», innrømmet han.

Tidsskiftet i Tyskland

Med starten av krigen i Ukraina har Tyskland kunngjort en endring av æra, og avslørt at de vil styre 100 milliarder euro i militærfinansiering. For tiden har eksperter konkludert med at store endringer og en epokeskifte ikke kan sees.

«Den strategiske kulturen i Berlin endrer seg sakte, men kansleren i Berlin for øyeblikket er ikke en som ønsker å endre den noe raskere. En kansler for det sosialdemokratiske partiet, som har sett på Russland som et ekstremt vennlig land tidligere, hvis parti har bygget det nåværende og moderne Tyskland ved å bruke billig russisk gass, kanskje de ikke ønsker å forhaste seg for mye og ta parti for alliansen 100 %,» vurderte Bērziņa.

«Ja, la oss se, «Leopardus» tillater det [piegādāt]det vil være noen investeringer, men problemet med Tyskland er alltid at retorikken kan være veldig vakker – hei, nå er det tidens tur – men egentlig, hvordan ryste nasjonen, hvordan vekke den sovende hæren slik at den føler at kanskje i det nåværende århundret en rolle også for militæret er ekstremt komplisert», forklarte han.

Selv om Tyskland delvis har klart å frigjøre seg fra sin avhengighet av russisk gass, er det enda et problem: Kinas store betydning i tysk eksport.

«Hvis vi ser på Tysklands eksportmarkeder, spiller Kina en ekstremt viktig rolle, spesielt for noen ekstremt viktige politiske selskaper.

Hvis Kina nå i økende grad tar Russlands parti, hvis Tyskland mer eller mindre var i stand til å motstå den nye æra uten Russland, så er spørsmålet om Tyskland kunne etablere sin posisjon like fast mot Kina», resonnerer Bērziņa.

«Hvis Kina nå viser seg å være mye mer på Russlands side, er Tyskland ganske enkelt ennå ikke klar til å akseptere det økonomisk, og det kan bli ekstremt vanskelig for hele alliansen,» vurderte han.

I realiteten ønsker ikke Tyskland å bygge sin økonomi og politikk uten russisk gass og kinesisk eksport. Til tross for å bli tvunget til det av andre europeiske makter og USA, har Tyskland fortsatt ikke helt funnet ut hvordan det skal implementeres på en måte som er fordelaktig for seg selv, så epokeskiftet skjer og vil skje sakte.

«Dette betyr at det alltid forventes mer fra Tyskland enn Tyskland er villig til å gi, og Tyskland handler mer og saktere enn vi alle ønsker. Spesielt med tanke på Ukraina,» konkluderte Berziņa.

Russlands status i Afrika

Den 24. februar, i avstemningen i FNs generalforsamling, krevde det store flertallet av landene Russland umiddelbart å trekke troppene sine fra Ukraina og ba også om en rettferdig og varig fred: 141 land var «for», 32 avsto fra å stemme og syv stemte «mot». «.

«Det som er viktig er hvilke land, som også har veldig gode forhold til Europa og Amerika, som avsto fra denne avstemningen. Du må se på Sør-Afrika, for eksempel. Sør-Afrika har enorme investeringer fra USA, men Sør-Afrika For det første, han avsto fra å stemme, og for det andre, i forrige ukes øvelser med Kina og Russland i Det indiske hav, militære øvelser,» sa Bērziņa.

«Han viser ikke tilbakeholdenhet, men en slik strategisk posisjon akkurat nå i en veldig pro-russisk retning,» understreket han.

Derfor er spørsmålet om Russlands innflytelse og betydning i mange afrikanske land fortsatt aktuelt.

«Det er svært vanskelig for mange afrikanske land å forstå hvordan Russland kunne være en imperialistisk makt da Russland, senere USSR, var landet som støttet afrikanske land i deres kamp mot de europeiske kolonimaktene.

Så mot Storbritannia, mot Frankrike – det var de store, onde, undertrykkende landene som måtte bekjempes, og Moskva hjalp på den tiden,” forklarte Bērziņa.

«Investeringene som Moskva gjorde da gir resultater nå. Og det er vanskelig, så vidt jeg forstår, å forklare i Afrika og andre steder i verden at Russland kan være en aggressor, at Russland kan legge press på mindre land, fordi Russlands rollen i disse landene var ekstremt forskjellig,» konkluderer Bērziņa.