På forblåste rygger går brødrene Jåma i slalåm blant vindturbiner som strekker seg så langt øyet kan se, hvor dyrene deres kom på beite om vinteren. Klimanød eller ikke, for disse reindriftsutøverne må turbinene forsvinne.

– Før var området perfekt for reinsdyrene våre. Stedet var uberørt, uberørt av menneskelig aktivitet. Nå er alt ødelagt”, klager den yngste, Leif Arne, som kjører sin 4×4.

Dagens Quijote, medlemmer av den samiske minoriteten i Nord-Europa, er i kamp mot store vindprosjekter og annen «grønn» infrastruktur, som de anklager for å kutte deres levebrød og invadere deres forfedres tradisjoner.

En klassisk fortelling om leirgryten kontra jerngryten, men denne gangen kan leirgryten ende opp med å vinne.

I en oppsiktsvekkende dom fant Norges Høyesterett i oktober at to vindparker reist på Fosen-halvøya (Vestlandet) krenket retten til seks samiske familier, inkludert Jåma-brødrene, til å utøve sin kultur, i strid med en FN-tekst. , den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Sammen med fire mindre naboanlegg utgjør de aktuelle parkene, Storheia og Roan, den største vindparken på land i Europa, med en samlet kapasitet på 1.057 MW, nok til å dekke energibehovet til over 170.000 boliger.

Hvis de 11 sorenskriverne i landets høyeste rettsorgan enstemmig bedømte ekspropriasjons- og utnyttelsesgodkjenningene som ble gitt for byggingen av de 151 turbinene som ugyldige, sa de ingenting om deres skjebne …

«Disse turbinene må demonteres.» For Jåma, oppdrettere fra far til sønn i utallige generasjoner, er det ingen tvil.

Ferdigstilt i 2020 fratar Storheia vindkraft dem, sier de, det «beste» av de tre beitene som de vekselvis driver storfe til om vinteren.

Nomadiske reinsdyr beveger seg med årstidene for å se om laven – mosen de lever av, spesielt i den kalde årstiden – er grønnere andre steder.

Over skulderen skanner den eldste av Jåmaene, John Kristian, horisontlinjen sprudlende av hvite kjemper gjennom en kikkert. Det er ikke en skygge av et reinsdyr rundt.

«I dag er det umulig for rein å komme hit med all den voldsomme forstyrrelsen av turbinene som snurrer, snurrer og skremmer dem. Og så bråker de så mye, forklarer han.

«Det er også veier… Naturen her er fullstendig ødelagt. Alt som gjenstår er steiner og grus.»

For Høyesterett hadde en underrett foreslått at tapet av denne jorda skulle kompenseres med økonomisk kompensasjon for å tillate gårdbrukere å mate dyrene sine med fôr om vinteren.

Netto avslag av interessentene. «Rein må finne mat selv. Hvis vi forsyner dem med fôr, er det ikke lenger tradisjonell storfedrift, forklarer Leif Arne.

Hvis ingenting gjøres, vil imidlertid Jåmaene i mangel på tilstrekkelig beite redusere flokken sin – hvis størrelse de tier om fordi «det ville være som om vi utbasunerte hvor mye penger vi har i banken».

Som 55-åring lever Leif Arne allerede på stram linje: I retten hevdet han at virksomheten hans bare hadde generert en margin på under 300.000 kroner (mindre enn 30.000 euro) i 2018.

Færre dyr og vitaliteten til flokken hans har forsvunnet.

Løsninger avventes for øyeblikket.

– Vi tar Høyesteretts dom svært alvorlig (…) Det er klart vi ønsker å rette opp situasjonen, forsikrer Torbjørn Steen, talsmann for Fosen Vind, konsortiet som forvalter det meste av vindparken.

– Neste steg er å definere driftsforholdene som sikrer at vi kan drive disse vindturbinene uten å krenke reindriftsutøvernes rettigheter eller true gjeting. Det vi foretrekker nå er rett og slett en dialog med bøndene, lover han.

Hovedaksjonær i prosjektet tiltalt via det offentlige Statkraft-konsernet, den norske stat er kastet ut i et skremmende dilemma.

Hvordan håndheve rettens avgjørelse og bevare samenes rettigheter uten å gå på bekostning av viktige økonomiske interesser – de seks parkene til Fosen vindkraftverk koster til sammen over 1 milliard euro – eller en allerede langsom økologisk overgang?

Storheia og Roan alene stod for mer enn 20 % av vindenergien produsert i Norge i 2020, ifølge Fosen Vind.

Olje- og energidepartementet, som hadde utstedt de ugyldige konsesjonene, ba umiddelbart om ytterligere ekspertrapporter.

– Vi har ikke tatt stilling til om strukturene kan forbli på plass helt eller delvis, sier statsråd Marte Mjøs Persen til AFP.

En skuffelse for samene som ser det som en måte å leke med tiden mens turbinene fortsetter å gå for fullt, eller til og med en måte å omgå den langsiktige rettsavgjørelsen.

«Staten må anerkjenne at alvorlige og viktige forbrytelser har blitt begått i 20 år og kan gjøre det ved å be om unnskyldning», reagerer Silje Karine Muotka, president i Sameting, Sametinget i Norge.

«Og konkrete handlinger må følge: Driftstillatelsen må kanselleres, vindturbinene rent og enkelt demonteres og området restaureres, vegeteres på nytt og returneres til rancherne,» sa han til AFP.

For hver dag som går mister 40 år gamle bonde Sissel Stormo Holtan litt mer troen på rettferdighet. Det er mot vindkraftverket Roan han kjempet – med hell, mente han.

– Vi vant, men ingenting skjedde. Det er rart å måtte slåss igjen og det føles urettferdig, sier han og gir cladonia-baller til en ung foreldreløs hjort, nå fullt temmet.

Smilende og sjokkert på samme tid, betror hun seg til trettheten.

– Jo før de demonterer vindturbinene, jo raskere kan vi gjenbruke området, sier han. Før han la til, sa opp: «Dette området, jeg tror ikke jeg kan gjenbruke det en dag. Kanskje datteren min eller barnebarna mine … «.

Et urfolk som tradisjonelt har levd på reindrift og fiske, samene – tidligere kalt lapper – har en vond historie.

Dette fellesskapet med rundt 100 000 medlemmer fordelt på Norge, Sverige, Finland og Russland var gjenstand for brutale assimileringsforsøk på 1900-tallet, og «dets» land er i dag fastklemt av energi, gruver, veier eller turister.

Før Storheia og Roan har det dukket opp andre vindparker i disse regionene og andre er under bygging eller bygging.

Samarbeidsforum mellom sametingene i Norge, Sverige og Finland, Sametingsrådet etterlyser nå en slags vetorett.

Ethvert vindprosjekt må godkjennes av det lokale samene og deres folkevalgte, ellers må det suspenderes, sa han i en uttalelse vedtatt i januar 2021.

Samtidig som rådet erkjente at «klimaendringene er et alvorlig problem som påvirker det samiske samfunnet», mente rådet også at tiltak for å begrense dem «ikke må ha negativ innvirkning på urfolks kultur og levekår».

Den norske høyesterettsdommen bringer vann til sin mølle.

Avgjørelsen kan ifølge mange kommentatorer skape en rettslig presedens som kan ramme andre infrastrukturprosjekter i de enorme territoriene der samene bor, Norge og nabolandene.

– Andre selskaper vil tenke seg om to ganger før de starter et prosjekt uten at lovligheten er verifisert i domstolene på forhånd, sier Susanne Normann, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. .

Problemet er det samme i hele Norden.

I Finland, en nasjon som har som mål å bli ledende innen elektriske batterier, gir gruveprosjekter, kanskje til og med mer enn vindturbiner, samene det vanskelig.

Spesielt i sikte: to prospekteringstillatelser gitt på tundraen nær landsbyen Enontekiö (nord-vest), en region kjent for sitt fantastiske landskap og som er ment å huse viktige mineralressurser.

Skremmende over de økologiske ødeleggelsene som gruvevirksomhet kunne ha forårsaket i andre deler av landet, har samene samlet inn over 37 000 underskrifter i 2020 i et opprop der de kritiserer administrasjonen for manglende konsultasjon av befolkningen og utredning av konsekvensene. på lokal reindrift.

Samene bor først og fremst i Arktis, en region som varmes opp tre ganger raskere enn planeten, og ligger i forkant av klimaendringene.

– Vi som har bodd og jobbet her hele livet ser hvordan vegetasjonen endrer seg, området der trærne vokser endres, permafrosten smelter, nye arter av insekter og planter kommer til, sier Matti Blind Berg, som driver opp med rein i Kiruna. , i Nord-Sverige.

Mye mer svingende enn før, termometeret veksler perioder med kulde og tø, og dekker bakken med tykke islag som kan hindre reinsdyr i å få tilgang til laven og drivstoffkonkurranse blant gjetere i beiteområder.

I denne til tider allerede eksplosive konteksten øker vindparkene, årer av kobber eller sjeldne jordarter som er bestemt for en stadig mer elektrifisert økonomi, og skogene som er plantet for bioenergibehov bare presset på territoriet.

«Jeg har full forståelse for at vi trenger en økologisk overgang, jeg er den første til å si det», forsikrer Matti Blind Berg. «Men jeg synes det er mildt sagt bisarrt at en grønn omstilling må skje på bekostning av naturen.»

For Susanne Normann ved Senter for utvikling og miljø representerer klimaendringene «en dobbel straff for urfolk».

«Non seulement ils sont parmi les plus exposés aux effects du changement climatique mais ils doivent aussi en payer le prix sous la forme de parcs éoliens et de barrages hydroélectriques bâtis sur leurs territoires au nom de la lutte contre le réchauffement», note-t- Hun.

«Hvor er rettferdighet når du vet at de bidrar veldig lite på egenhånd? «.