Politikk – Norvege-fr.com

Forsiktig – denne artikkelen kan være utdatert. Vennligst besøk Norges offisielle nettsider for å bekrefte nøyaktigheten av informasjonen nedenfor.

Norge er et parlamentarisk orientert konstitusjonelt monarki
Kongefamilien, opprinnelig fra Schleswig-Holstein, stammer fra fyrstefamilien Glücksburg. I hovedsak spiller kongen bare en æresrolle, men er et sterkt symbol på nasjonal enhet. Selv om grunnloven av 1814 gir ham viktige privilegier i den utøvende makten, utøves disse nesten alltid på hans vegne av regjeringen.

Regjeringen består av statsministeren og ministerteamet, alle oppnevnt av kongen. Men siden 1884 betyr den parlamentariske utviklingen av regimet at regjeringen må innhente tillitserklæringen fra parlamentet: utnevnelsen av regjeringen av kongen er derfor bare en formalitet.

Stortinget er enkammer og har 169 medlemmer (fire flere medlemmer etter valget i 2005). Varamedlemmer velges hvert fjerde år i hvert av landets 19 fylker, med forholdsmessig representasjon. Etter valget deles parlamentet i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som så kan møtes hver for seg eller i fellesskap avhengig av agendaens betydning. Parlamentet og regjeringen er i permanent dialog med de andre skandinaviske landene innenfor Nordisk Råd.

I spissen for rettssystemet står Høyesterett, eller Høyesterett, bestående av 17 dommere og en president. Så er det lagmannsrettene, de alminnelige domstolene og fredsdommerne. Dommere oppnevnes av kongen og regjeringen, etter forslag fra justisministeren. «Rikets høyeste domstol» er en spesiell jurisdiksjon som om nødvendig er bestemt til å avgjøre fjerning av suverenen.

Lovgivende myndighet
Stortinget er ettkammer og har 165 medlemmer. Varamedlemmer velges hvert fjerde år i hvert av landets 19 fylker, med forholdsmessig representasjon. Etter valget deles parlamentet i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som så kan møtes hver for seg eller i fellesskap avhengig av agendaens betydning.

Domsmyndighet
I spissen for rettssystemet står Høyesterett, eller Høyesterett, bestående av 17 dommere og en president. Så er det lagmannsrettene, de alminnelige domstolene og fredsdommerne. Dommere oppnevnes av kongen og regjeringen, etter forslag fra justisministeren. «Rikets høyeste domstol» er en spesiell jurisdiksjon som om nødvendig er bestemt til å avgjøre fjerning av suverenen.

Lokale myndigheter
Hvert av de norske fylkene ledes av en stattholder (fylkesmann på norsk), utnevnt av kongen i råd med regjeringen. En av sysselmennene har myndighet over både Oslo og nabolandet Akershus fylke. Hvert fylke har også en lokal forsamling ledet av en ordfører, atskilt fra guvernøren.

De 434 kommunene i landet velger forsamlinger, som igjen oppnevner et kommunelag og en ordfører.

Jan Mayen-øya regnes ikke som et fylke, det samme er Svalbardskjærgården, som har en spesiell sysselmann (sysselmannen) med omfattende ansvar på alle områder av samfunnslivet, som politimakt.

Politisk historie
Partier representert i Stortinget
Det norske Arbeiderparti: travailist deler
Høyre: partikonservativ
Fremskrittpartiet: høyre
Parti Sosialistisk Venstre: Sosialistpartiet
Kristelig Folkeparti: Kristelig Folkeparti
Senterpartiet: sentrumspartier
Venstre («Venstre»): Venstre venstre
Kystfesten: party du littoral

Partier uten parlamentarisk representasjon
Rød Valgallianse («Rød valgallianse»): ytterst til venstre
Demokrater: Det demokratiske partiet
Norges Kommunistiske Parti: Norges Kommunistiske Parti
Miljøpartiet De Grønne («Miljøpartiet De Grønne»): miljøvernere
Det Liberale Folkeparti («Liberal People’s Party»): Venstre
Arbeidernes Kommunistparti: Kommunistisk Arbeiderparti
Fedrelandspartiet («Fædrelandspartiet»): ytterst til høyre

Forsvunnet i dag
Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti («Norsk sosialdemokratisk Arbeiderparti»): Sosialdemokrat

Strømvekslinger
Kjell Magne Bondevik Fra 1935 og frem til valget i 1981 var norsk politisk liv dominert av flertallet Det norske Arbeiderparti (Ap), som dannet alle regjeringer bortsett fra 1963, 1965-1971 og 1972-1973. . Ap mistet flertallet på Stortinget etter valget i 1981. Siden den gang har fraværet av et dominerende parti sanksjonert praksisen til koalisjonsregjeringer.

Fra 1981 til 1997 vekslet sammensetningen av regjeringer mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Arbeiderpartiet Gro Harlem Brundtland satt som statsminister fra 1990 til oktober 1996, da hun bestemte seg for å trekke seg fra politikken. Ap-leder Thorbjørn Jagland dannet da ny regjering.

I valget i september 1997 klarte ikke Labour å få minst 36,9 % av stemmene, poengsummen i 1993. Av denne grunn trakk Jagland seg fra regjeringen. En ny koalisjon bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har tatt kontroll over landet, med kristendemokraten Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Denne regjeringen falt i mars 2000 på grunn av en intern uenighet om prosjektet med å bygge et gasskraftverk, en løsning som Bondevik anser som for forurensende. Ap Jens Stoltenberg, nær Brundtland, dannet en ny regjering, men mistet makten i valget i 2001, som markerte Labours dårligste prestasjoner siden første verdenskrig.

Bondevik tok over landet, og ledet denne gangen en koalisjon som samler Høyre (konservative parti) og de sosialistisk-liberale i Venstre.

Stortingsvalget 12. september 2005 ga Arbeiderpartiet under ledelse av tidligere statsminister Stoltenberg seier. De vant 32,7% av stemmene og 61 seter. Med venstresosialister 8,8 % og 15 mandater) og sentrister (6,5 % og 11 mandater) utgjør de det nye flertallet siden oktober 2005. Fremskrittspartiet (høyre) er på vei opp med 22,1 % og 38 mandater). De konservative går ned (14,1 og 23 mandater) mens Kristdemokratene til den første på vervet Bondevik mister halvparten av de folkevalgte (6,8 % og 11 mandater). Venstre vant 5,9% og 10 mandater). (Kilde Wikipedia)

Osgar Glaziere

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.