***

Dikter

Møbeltransportarbeidet, i tillegg til religionsundervisningen, ble organisert av Krystian, som kalles paven av de fleste av de ansatte. Seriøs, men hyggelig fyr. Før jeg ble møbelridder tok jeg fem timers praksis i november med å vaske fasaden på en bank i Grefsen. Jeg gjorde et godt inntrykk og Krystians følgesvenn, min venn Przemysław fra Podkarpacie, sto foran meg en dag og klødde pungen gjennom lommen, foreslo en rate på åtti kroner i timen. Jeg visste ikke at den laveste prisen for en slik jobb var over hundre og tjue kroner, men førtifem zloty for å bringe skap, skrivebord, kjøleskap og annet tull til hver av de ni etasjene virket som en hit i ti, og vant lotteri, en gave samaritan på den tørste veien. Takknemligheten jeg følte overfor paven og Przemysławs testikkelmassasje overskred grensene jeg kjenner. I det øyeblikket behandlet jeg dem nesten som de hellige.

Det skjedde: den første jobben, nye muligheter, utsiktene til å overleve vinteren. Et luksushotell, tjue minutter hjemmefra – The Thief, høyt annonsert som The Thief of Hearts. Bygget i det eksklusive Oslo-området – Tjuvholmen, som ligger bak Aker Brygge. Arbeidet er satt til syv om morgenen. Vi møter sjefen foran bygget. Rask oversettelse av hva og hvordan, når du skal transportere, liste med rom. Dette verket har en frisk smak for meg, det varsler en konkret innsats, men med penger som jeg aldri ville tjent i Polen. Det viser seg raskt at dette ikke er en altfor spennende aktivitet. Du tar den ut, laster den på en tralle, leverer den, monterer den, røyker den, drikker kaffe. Du laster den av igjen, tar den, monterer den, røyker den, drikker to kaffer. Jeg dreper kjedsomhet med hodetelefoner: lydbøker og musikk er den beste medisinen for monotone dager. Selvfølgelig, noen ganger tvinger situasjonen meg til å fjerne støvete gummistrikker fra ørene mine, ta meg av transporten eller rett og slett å blande meg med stillheten på hotellet, som som i Skinnende det biter sansene å leve kjøtt. Om kvelden tømmes det: teamet vårt går inn i bygningen, sprer seg over alle etasjer som monstrøse termitter, svingende skrutrekkere, hammere, skruer, rør og Coca-Cola med en innsats i hånden.

Tiden strekker seg som en katt som venter på at noe skal fange oppmerksomheten. På et hotell med flere stjerner hver uke takket være dusinvis av arbeidere, er vi dronninger klare til å våkne opp når muligheten byr seg til å spille. Men det er ingen moro. Kjedsomheten blåser om morgenen, ved middagstid og om kvelden, når en søvnig atmosfære svever i hvert av de hundre og tjue rommene til Tyven. Som ett team har vi jobbet siden selve morgenen, så vi holder oss i en tom bygning og snur Turin-lenestolene, sprer bangladeshiske tepper, monterer garderobene fra Warszawa og legger til slutt nattbordslamper fra Sør-Portugal i sengegavlene. Det er interessant etter femten, noen ganger atten timers arbeid, når trettheten og humøret eksploderer. De forandrer seg til en dødelig blanding av nattlige vitser, vandrer i korridorene, sover på rommene eller snakker om ingenting.

Den første dagen står jeg foran hotellet og venter på at de andre skal komme. Jeg trenger en hjelm og uniform, samt et grønt kort, uten hvilket jeg ikke kommer inn i hotellets lokaler. Jeg er fortsatt fylt med usigelig takknemlighet til sjefen min, for innen utgangen av året må jeg trekke mine leietakere for å oppfylle kontrakten min med retten. Jeg lovet å betale 10 000 dollar hver tredje måned, og det var det første forliket i denne domstolen på fem år. Jeg bryr meg ikke. Når jeg begynner å rive opp pappeskene som lastebilsjåføren etterlot til oss på gaten, dukker det plutselig opp en typisk polsk djevel bak meg fra ingensteds. Øyne som brente sigaretthull på sofaen, svetterenner, kurver, og viktigst av alt, en high school uniform bestående av joggebukser, en Charlotte Hornets caps, vevere og en tre-striper jakke. Djevelens fortid var kjent for å være full av sportsbegivenheter. Jeg visste ikke den gang, men den første setningen jeg hører fra en fremtidig kollega kunngjør de kommende månedene:

– Ikke ha det travelt! Betaler de deg f ** k for avtalene eller for timene? Cho på et kjæledyr.

Han presenterer seg, tenner en sigarett og fiser. Han heter Mirek. Han klager over været, mangelen på en kvinne og sjefens insolvens. Han ser ut som en gutt i sekstiårene, men når jeg spør om alderen hans, sier han at han er førtien. Jeg kan ikke tro. I pausen snakker jeg med noen av våre folk. «Mirek er gjest. Han kan drikke tjue tusen kroner på en kveld,» sier Kazek. «Ofte sitter han på en karaokepub, setter ned alle og ender opp med å knulle. Når han har pengene til overs, tar han med horene til baren, sier Bolo, og jeg begynner å bli bekymret.» Hvert år drar han til Polen i sommerferien og bruker det han har tjent i åtte måneder.Tre belg er fester, drinker, køer for drikke, bordeller og måneden helbreder. De syr det, men de drikker det alltid på slutten av året. Han sitter med moren sin, faren sin og vifter med dem. Du vet, han er en alkoholiker, men han er så annerledes at han er frisk, legger Marcinek til, og jeg vet allerede at spillet vil starte fra nå av. Men ikke den jevne, ikke den hyggelige, der du kaster terningen og bare mister en brikke eller en brikke. Du må gjøre opprør eller kjempe mot vodkaen i blodårene dine.

Når Mirek går forbi meg med en møbelvogn som han smart setter tre skap på i stedet for to, vet jeg at jeg må gripe muligheten. Jeg vil at han skal like det fordi vi skal jobbe sammen de neste ukene, så jeg forteller ham at han er flott og at han har en generell respekt for prosjektet. Mirek tørker seg over nesen med ermet: «Ja, f ** k, unge mann. Lær av meg, for jeg vil ikke ta all kunnskap med i graven. Hold på meg, så kommer du til meg. Jeg har en jævla skole for slackere.» Og så befinner jeg meg på den eneste ungdomsskolen i verden med en bestemt lærer. Som forventet har jeg lært mer enn de siste årene av min profesjonelle karriere.

Mirek hadde en filosofi om at alle har sin plass: «Jeg har det gøy og du lærer, din idiot. Ormene spiser deg uansett.» Kanskje det var derfor, mens de andre jobbet, gjemte herskeren av brevåpneren seg rundt på rommene og sov i hotellsenger. En gang hos sjefen fant vi ham snorkende som en gammel båtsmann i leiligheten med rent laken. Han måtte forklare lenge slik at sjefen ikke sendte ham hjem. En annen gang ble det omhyggelig beregnet at han røykte to pakker om dagen, noe som ga ham tre hundre og seksti minutters hvile: sammen med veien til torget tok det ham ni minutter å røyke pipen. Mirek begrenset det offisielle forbruket til halvannen pakke og ble enda smartere og unngikk alle som kunne rapportere. Han begynte også å røyke på balkongene, noe som er strengt forbudt, men han sa ofte om seg selv at kong Miras ikke ville drikke noe fra prosjektet, fordi han kanskje ikke regjerer, men han kjenner rettighetene sine og vil kjempe.

*

18. desember, slutt på The Thief-prosjektet. Etter å ha jobbet nesten tre hundre timer, kan jeg betale ned min første gjeld, oppfylle den første delen av kontrakten, overleve til slutten av året. Den berømte nordlige vinteren gjør seg gjeldende. De fleste ansatte er allerede i gang med å forberede juleferien, og vi sitter fast på hotellet som et av de siste teamene og sammen med elektrikerne gjør vi korrigeringer, skruer i skruer, renser speil og opplyste møbler og fikser teppene. Klokken syv om morgenen blåser det nådeløst, Oslo er gravlagt. Sammen med Mirek står vi på taket av bygget og snur på bordet i nitten graders frost. Vinrankene flyr ut av hendene våre og faller ned i snøen, hvorfra vi velger dem med bare hender. Det er umulig å fjerne metalldeler fra frossent støv med tykke hansker. Etter noen minutter ligner fingrene stilkene til en gammel bambus. Vinden presser snøen inn i de minste hullene mellom skjerfet og luen, biter seg i nakken som en isvampyr. Umulig å forklare nordmennene at været blir bedre i morgen. «Du burde gjøre det i dag. Sjefen nærmer seg, han må se, bla, bla, bla.” Forklaringene om at snøen vil dekke alt med et lag ferskvarer og at kokken uansett ikke vil se noe er ubrukelige.

Så vi er på taket av et ti-etasjers hotell, og ser på lyset fra den stigende solen, delt av milliarder av snøflak som faller rolige som støv etter et vulkanutbrudd. Bak muren av pulveraktig frost kan du se de svake omrisset av en fjern fjord som frister deg med løftet om en reise inn i mystikkens dyp. Jeg har inntrykk av å være på toppen av verden. Jeg observerer skaperverket, noe perfekt, som når mye høyere enn den platonske triaden. Vinden har nesten stoppet, så sigarettrøken er søvnig og den flagrende asken flagrer rundt oss som brune sommerfugler. Plutselig sier Mirek:

– F * rwa, det er synd å ikke være poet for jeg kunne beskrive denne dritten.