KORT OPPSUMMERT:

• I volleyball reduserer den sene spesialiseringen av elever på grunn av sportslig konkurranse muligheten for å finne nye talenter
• Utrente barn under 15 år opplever det vanskeligere å drive med idrett på grunn av manglende ferdigheter
• Det vil ikke være mulig å oppnå høye resultater i enkelte idretter uten tidlig spesialisering
• Opprettelsen av multiidretter og høyt kvalifiserte grupper vil gjøre det mulig å forbedre tilbudet til idrettsskoler i opplæringen av barn
• Antallet nye trenere går stadig ned, belønningen for arbeidet som er utført er demotiverende.

Māris Vensbergs har jobbet som trener på en idrettsskole for åttende klasse og påpeker at hun kobler sin erfaring med volleyball. Vensbergs er trener ved Riga Volleyballskole (RVS) og bruker synspunktet sitt mer på lagidretter, da han ikke føler seg i stand til å vurdere individuelle idretter på idrettsskoler.

Volleyballidrettsskoler er heldige at det anbefales å lære volleyball som spesialidrett fra 13-14 år. Som et resultat mangler veldig tidlig spesialisering, selv om volleyballtrenere ikke legger så mye merke til det, forklarte Wensbergs. I volleyball er den første offisielle konkurransen det latviske ungdomsmesterskapet i under 12 år, men det er samtidig en ulempe i forbindelse med å tiltrekke seg studenter.

«Det er nesten umulig å finne en ung person i alderen 10-11 år som allerede er fysisk sprek og høyere enn forventet,» forklarte Wensberg. «De små og raske spiller allerede fotball, de høye spiller basketball, resten løper med en innebandystav i hendene. Idrettsgrupper av disse lagene samles allerede i det siste året av førskoleutdanningsinstitusjoner og i det første klassetrinn på skolene».

Men til tross for alt er volleyballgruppene gjennomført.

Av hans erfaring konkluderer Wensberg med at det er tre typer ungdom i treningsgruppene hans.

Mer enn halvparten av elevene kommer fra andre idretter der de ikke tålte konkurransen, for eksempel basketball, og vokser seg høyere og holder seg tregere, og sitter mer på benken i fotball. Den andre gruppen er barn hvis foreldre har oppdaget at barnet deres ikke gjør noe i en alder av 13-15 år og deretter prøver å komme inn i sport. Den tredje er en liten del som har spilt volleyball lenge.

Over tid vises positive og mindre positive egenskaper i hver av disse gruppene. Ved trening av yngre grupper prøver Vensberg å følge prinsippet: Jo flere bevegelser en utøver lærer i ung alder, jo bedre blir han i sin valgte idrett. I de yngre gruppene bruker Wensberg absolutt alle idretter og har hentet inn trenere fra andre idretter for å vise sine unge volleyballspillere det grunnleggende. Elever som kommer fra en annen idrett er allerede ganske gode når det gjelder generell form, men det tar litt tid før de lærer de grunnleggende ferdighetene til volleyball.

Ofte er noen bevegelser som mestres gjennom tidlig spesialisering i en annen idrett urovekkende. For eksempel slår tidligere basketballspillere ofte feil fot i volleyball.

Det er vanskeligere for barn som begynner å spille sport først i en alder av 13-14 og til og med 15 år.

Forelderen ringer treneren og sier desperat at noe må gjøres med gutten og det eneste han har klart å overbevise er volleyball. Vensberg så tilfeldigvis gutter som ikke vet hvordan de skal spille fotball, og treneren innrømmer beklageligvis at det er flere og flere sånne unge mennesker, og det er veldig vanskelig for dem å lære volleyball på grunn av den lave generelle kondisjonen.

Etternølere kan lære og spille volleyball bra bare hvis det er et stort ønske, selvoppofrelse og hvis høyden gir forutsetningene, innrømmer Vensberg. Treningsvolumet for en slik gruppe elever er mye høyere enn for resten. Treneren konkluderer med at problemene med å lykkes med å starte og lære volleyball er større for barn som ikke begynte å trene eller spille noen idrett før i 12-15-årsalderen, men mindre for barn med for mye detaljer tidlig i en annen idrett.

Vensberg ser ulike løsninger eller forbedringer for idrettsskolens funksjon. Han kan ikke være helt enig i basketballlegenden Valdas Walters sin mening om at barn opp til 14-15 år bør gjøre alt.

«Kanskje ja for flertallet, men spesifikasjonene til noen idretter krever tidlig spesialisering, uten hvilke høye idrettsprestasjoner ikke er mulig. For eksempel kunstnerisk gymnastikk, sportsgymnastikk, hockey, fotball,» forklarte Wensberg. «Ved å følge denne veien vil den latviske staten og idretten måtte gi opp deltakelse eller gode resultater i U17-, U18-europa- og verdensmesterskap i lag og individuelle idretter.»

Wensberg ser at det alltid vil være en viss grad av differensiert tilnærming eller treningsforhold ved spesialisering i ulike idretter.

Treneren oppfordrer hver idrettsskole til å opprette et tilstøtende pilotprosjekt eller fleridrettsgruppe.

Ved å opprette noen få treningsgrupper under paraplyen til en idrettsskole for hver idrett, ville det være en mulighet for barn å lære alle idretter og forbedre friidrett. Treneren mener at spesiell oppmerksomhet til friidrett er nødvendig for å oppnå en normal generell fysisk form for barnet og utvikling av tilstrekkelige ferdigheter og evner i de grunnleggende bevegelsene: løping, hopping, kasting, fangst. Dette er foreløpig en veldig aktuell sak og problemstilling på alle idrettsskoler, understreket treneren.

Nyopprettede pilotprosjekter kan involvere barn som ikke er spesialiserte i en bestemt idrett, men akkurat i det øyeblikket får deltakeren lyst til å spille volleyball, fotball eller basketball. Hvis det vil være grupper på idrettsskoler i hver idrett som tar hensyn til den fulle utviklingen av studenten i pensum, lærer grunnleggende bevegelser, ferdigheter og evner i alle idretter, vil elevene senere, når de tar den endelige avgjørelsen om å trene i en annen sport, ha en fullstendig fysisk forberedelse og en base av allsidige bevegelser som et godt premiss.

Vensberg kjenner til prosjektet «Velg din sport», som også fungerte i Latvia, men har ingen informasjon om vellykkede idretter for et barn eller kriteriene og effektiviteten til programmet. Etter dette prosjektets anbefaling om å velge volleyball, ble en gutt som ikke hadde de spesifikke antropologiske eller fysiske egenskapene og fordelene for volleyball med i Wensbergs treningsgruppe.

På samme måte vil enhver idrettsskole absolutt trenge muligheten for barnet til å trene i den valgte idretten enda mer seriøst og profesjonelt, med de beste spesialistene som jobber med ham,

Vensberg stresset. Derfor vil det også være treningsgrupper med høy kompetanse, som vil forene de beste studentene som har satt seg ambisiøse mål og konkurrere i det latviske ungdoms- og voksenlandslaget. Disse gruppene bør vie mer opplæring, sørge for best mulig treningsforhold og trenere bør få høyere midler. På den annen side bør idrettsskoleledelsen vurdere arbeidet og resultatene til trenerne i UH-gruppene i en viss tidsperiode for å skape konkurranse og kvalitet, rotere om nødvendig.

Vensberg innrømmer at inntil da ville alt være bra, men ser for seg problemer med å garantere antall trenere og lønn. Han hilser velkommen det han så i «Idrettsstudien» om Norges tilnærming, ikke å telle prestasjoner i barneidretten, fordi det lar deg nyte idrett uten spenning eller for mye ansvar, uten å miste interessen. Den norske modellen er sammenlignbar med det latviske idrettssystemet når det gjelder interesseutdanning, treneren innrømmet imidlertid at han er bekymret for forskjellen i lønn for en idrettstrener eller lærer som jobber med interesseutdanningsgrupper.

«Retningen til nasjonal idrettspolitikk bør sees tydelig her. Idrettspolitikken bør sees på som et stort helhetsbilde, som vil inkludere alt fra førskoleidrett, skole, interesseundervisning, idrettsskoler og slutter med idrettsutøvere på landslaget og LOVE [Latvijas Olimpiskās vienības] programmer,» sa Vensberg. «Selv om vekten har vært på ungdomsidrett og helse i årevis, er det vanskelig å se noe mer enn prosjektet «Sport for hele klassen». De fleste av prosjektene stammer fra individuelle forbunds initiativ og ønsket om å tiltrekke unge idrettsutøvere til idretten deres.»

Som en hindrende og forstyrrende faktor peker Vensberg også på tiltrekningen av private midler – for det meste gitt av foreldre – til idrettsskolene.

For øyeblikket kan det gjøres, men å betale de offisielle skolepengene, alle avgifter og dekke lønnen til trenerne legger en betydelig økonomisk belastning på foreldrene. Temaet er også spesielt aktuelt for deltakelse i konkurranser og turneringer, som i sin helhet betales av foreldrene. Hvis staten tenker i denne retningen og har ansvar for barns helse, vil det være nødvendig med skatteinsentiver for å tiltrekke seg ytterligere midler til idrettsskoler for å betale trener- og konkurranseutgifter, understreket Vensberg.

Engasjementet av unge trenere i idretts- og idrettsskoler har blitt en annen presserende sak. For eksempel i volleyball blir færre og færre elever kjent med nye trenere hvert år, og i år har RVS én student som jobber i praksis, innrømmet Vensberg.

Studenter blir ofte ikke informert om lønnen på idrettsskoler og føler seg sjokkert når de oppretter de første treningsgruppene og mottar 150-200 euro for den første måneden av arbeidet.

Alle lærere er tvunget til å ha en annen jobb, oftest i skoler eller førskoleutdanningsinstitusjoner, for å gi de nødvendige midlene til dagliglivet.