Du har vært i minst 10 land mens du filmet programmet i to sesonger nå. Hvor var den mest ekstreme turen?

Sannsynligvis i Gambia. I den kan turister bo på velutstyrte hoteller og nyte alt ekstrautstyret, men programmenes spesifisitet er å komme nærmere det virkelige liv og den virkelige kulturen i hvert land, så vi bodde i et vanlig bolighus. Vi har gledet oss over dagliglivet til afrikanere på huden vår på den mest direkte måten. For eksempel er det kun kaldt vann som er tilgjengelig for bading, og ikke fra springen, men fra en bolle som du selv må helle på et offentlig toalett. Det er ganske sjokkerende å høre at lokalbefolkningen ikke bruker papir etter å ha gått på toalettet, men vasker alt med venstre hånd. Derfor er det strengt forbudt for afrikanere å bruke venstre hånd i matlaging. Dette visste jeg ikke allerede, og lokalbefolkningen ble rasende da jeg tillot meg selv å lage mat med begge hender. Det var også en overraskelse underveis. Det hendte at jeg kjørte taxi selv. Stoppet av politiet og fortalte at jeg ikke kan kjøre alene fordi jeg er hvit…

Hvordan endte det?

Vi slapp unna. Vi hadde en venn (en venn av Nila Īle), hvis far er en tidligere «noe» i hæren. Ringte og organiserte alt.

Mye arbeid og tid har gått med til showene. Har restaurantvirksomheten din lidd på grunn av dette?

Alle som har jobbet i restaurantbransjen vet at det viktigste i denne jobben er teamet. Og jeg er veldig heldig i dette! Det skjedde ikke over natten. Jeg har vært her lenge. Jeg har fått lønn siden jeg var 16. Uten et team som bærer all vekten, ville jeg ikke vært noe… Akkurat som showet. Hva gjør jeg der? Jeg reiser mye og spiser mye mens andre gjør alt annet.

Fang fisk uansett hvor du går. Er du også politimann i Latvia?

Nei, i Latvia er ikke fangstene like gode som i Gambia eller Norge. Jeg har ingen lidenskap for å sitte og vente på det ukjente. Ingen sport. Hvis jeg noen gang går inn i en skog, er det bare meditasjon for meg. For eksempel dro jeg til Burtnieku-sjøen, Salaca eller havet. Ikke for å fiske, men for å tilbringe tid med meg selv.

En?

Nei, med venner. Med landgutter, ikke med Riga sprukstins. Ikke drikk eller noe sånt. Len deg tilbake og vent, selv om du som oftest ikke forventer noe. Ikke like god som Māris Olte. Det må ligge vitenskap bak. Det er ikke engang Norge, hvor man kaster inn og i hvert fall ender opp med makrell.

Var du med på Visefestivalen i sommer som sanger?

JA! Jeg har aldri hatt æren av å delta på en sangfestival før. Ved å bruke en pseudo-sosial posisjon klarte jeg å snike meg inn. Og det var en veldig fin følelse. (ler.) Jeg har pressekort. Jeg tok det faktisk backstage. Men du kan ikke gå på scenen med det kortet. Jeg tok tak i ham og kvalt ham. Vel, som på en nattklubb, for eksempel, eller på en stor konsert.

Så du var blant korene i Mežapark, og du forsto endelig hvorfor det er viktig at så mange er der?

Jeg var i midten. Dette er den maksimale kraften du kan få i Riga! Det ga meg en slik «boost». Folk presser meg alltid med noe. Og jeg prøver å gi det også.

Har du vært på prøver før?

NEI. Jeg kan allerede sangene. Du ville kjent de sangene også hvis du måtte.

Men du bør i det minste vite hvilken stemme du skal synge med!

Jeg, i en hvit linskjorte, som sto ved siden av Walt og den bjørneørede hunden hans, stokket frem. Jeg hadde veldig lyst til å synge «Neba mais pate năca», for for meg personlig er grovbrød viktig. Det er latvisk kultmat og et symbol på identitet. De andre måtte synge også, for hun kan ikke gå ut med en gang. Det var slik jeg sang en gang. Jeg hadde blitt med i «Lāčplēsis»-koret. De sa at de ikke var så gale. (ler.) Jeg hadde forberedt meg litt på forhånd. Jeg kan synge. Du kunne også delta på Sangfestivalen. Vel, hvis vi var så mange der, ville hele koret smeltet bort. Men en syltetøypumpe i midten blander ingenting. Valts baker forresten brød i programmet dedikert til Latvia.

Har kunnskap om verdens kultretter også påvirket din meny og dine valg?

Selvfølgelig, alltid! For eksempel har kona endret mye på menyen i det siste. Etter å ha stilt spørsmål på sosiale nettverk føler jeg at folk tenker på det.

Du har snakket om latviske produkter og gjort dem populære på TV i flere år. Det ser ut til at kulturen i selskapet har endret seg mye til det bedre. Føler du også personlig tilfredshet med resultatet?

Jeg føler at forståelsen av disse tingene har endret seg og endrer seg. Det skal bli fint å bli voksen. Og han har virkelig blitt voksen! Jeg tar ikke følelsen av tilfredshet individuelt. Hvis naboen min begynner å bruke god olje og smør i stedet for margarin, er det ikke takket være meg, men hele den kulinariske fetisjen. Jeg tror en stor takk går for eksempel til programmet «Taste of Modern Latvia» – til min venn Māris Jansons. Det spiller ingen rolle hvem som gjør hva, men vi må alle ha ett grunnleggende mål: å gjøre dette landet smakligere, maten mer forståelig og av bedre kvalitet. Dette betyr ikke dyrere eller utilgjengelig. Tvert imot.

Mārtiņš Sirmais er også merkbar visuelt. Hva kjennetegner stilen din?

Diana. Kjæresten min er motedesigner. Jeg har ingen smak, akkurat som en vanlig gjennomsnittlig latvisk. Fra tid til annen kjøper jeg klær selv, blander pukler med dyre ting, av og til gir Diana råd om hva og hvordan. For to år siden, da jeg fylte 30, begynte blazere å komme inn. Diana sa at Robin Hood-antrekket med joggeskoene burde legges til side. Når du skal besøke en person «av edel fødsel», trenger du en dress. La oss gå til butikken og se. Smakssansen hans, som å sitte ved bordet på en kultivert måte eller drikke vin og kjøre bil på en ikke-aggressiv måte, må læres.

Ieva Valtere, magasinet «Rīgas Vilnius» / Foto: fra arkivet til Riga Vilnius forlag, fra et privat arkiv