ParDr. Ezzeddine Ben Hamida – I likhet med det tyske regimet kan det norske parlamentariske systemet sammenlignet med andre parlamentariske systemer i store demokratier regnes som et av de mest stabile og pålitelige parlamentariske systemene i verden. Den er preget, som alle parlamentariske systemer, av en fleksibel (fleksibel) separasjon av utøvende og lovgivende makt.

Det er veldig likt det i England, med få unntak: det er faktisk en modell der statsministeren utnevnes med flertall og hvor Kongens makt er svært begrenset. I motsetning til den lovgivende makt, som kan uttrykke sin mistillit til regjeringen og følgelig presse den til å gå av, har ikke den utøvende makten makt til å oppløse parlamentet. Videre er skillet mellom utøvende og lovgivende makt fleksibelt.

For å vise de parlamentariske kjennetegnene til det norske regimet går vi frem som følger: Vi vil først vise at det er stortingsflertallet som bestemmer hvem som skal ha makten. For det andre vil vi undersøke prinsippene for separasjon av makt og hvordan denne separasjonen er kvalifisert som «fleksibel».

1 / Stortingsflertallet som bestemmer hvem som skal ha makten i regjeringen

a) En konge med begrensede funksjoner

Makten til kongen av Norge, som alle europeiske konger, er begrenset og ganske formell selv om formelt sett tilhører den utøvende makten ham. Faktisk utøves den utøvende makten av regjeringen (regjeringen), ledet av statsministeren.

Regjeringsvedtak fattes av kongen i statsråd. Derimot, i realiteten tas politiske beslutninger under regjeringskonferanser ledet av statsministeren. Videre er alle dekreter signert av Kongen og kontrasignert av statsministeren.

b) Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget

Statsministeren utnevnes med stortingsflertall. Han er politisk ansvarlig overfor Stortinget. Regjeringen utarbeider lovforslag og budsjettforslag for Stortinget. «Den skal også sikre korrekt anvendelse av lovene som er vedtatt».

2 / Fleksibel maktfordeling

a) Den utøvende makt har ikke makt til å oppløse parlamentet …

I motsetning til de fleste vestlige demokratier hvor regjeringssjefen, statsministeren, kan foreslå statsoverhodet (konge eller president) å uttale oppløsning av parlamentet, har Norge valgt å strengt anvende prinsippet om folkesuverenitet.

Verken kongen eller statsministeren har makt til å oppløse parlamentet. Kort fortalt er det et parlamentarisk system hvor Kongen nærmest har protokollfunksjoner.

b) … mens folkevalgte kan uttrykke sin mistillit til regjeringen og presse den til å gå av

Stortinget kontrollerer regjeringens handlinger: det kan styrte regjeringen ved å nekte å stole på den eller ved å uttrykke sin mistillit. I dette tilfellet må regjeringen gå av. Da dannes en ny regjering.

Stortinget har makt til å vedta lover, bevilge midler, stemme skatt og kontrollere regjering og forvaltning.

Konklusjon

Den norske parlamentariske modellen er veldig lik den engelske. Faktisk tilskriver alle regimer av denne typen forrang, som navnet antyder, til parlamentsflertallet. Hovedsaken er fleksibilitet i maktfordelingen. En fleksibilitet som gir parlamentet makt til å kontrollere regjeringen og til og med styrte den ved å uttrykke sin mistillit. For Norges vedkommende sakraliserer det faktum at verken kongen eller statsministeren har makt til å oppløse parlamentet prinsippet om folkesuverenitet.

Dr. Ezzeddine Ben Hamida
Professor i økonomi og samfunnsvitenskap