Eieren av dette pittoreske og vindfulle stedet, Lelde Burve-Alksne, ønsker oss velkommen med rabarbrapai og hanete. Sammen med familien hennes – ektemannen Gati og deres fire barn – Albert, Gustav, Hermini og Otto – en Til ferien de flyttet fra Norge, hvor de tilbrakte mer enn 10 år. Returen til Latvia skjedde imidlertid gradvis – som for å sjekke hvor den virkelige hjemmefølelsen er – i Norge eller Latvia. — Nå skal vi bli, men det er fortsatt ting igjen i det norske huset, sa Lelde.

Bokstavbro

«Da vikingene reiste til Island i sine store båter, hadde de med seg sauer, høner og andre husdyr. Da en enorm fuglepest rammet vikingfjærkre i Norge, ble kyllinger hentet tilbake fra Danmark, men man tror at den ekte gammelnorsken kyllinger overlevde bare på Island. De er veldig motstandsdyktige i forskjellige værforhold,» sier Lelde, da barna viste oss en flokk med tre fargerike kyllinger. De tok med tjueen egg fra Norge, klekket dem i en rugemaskin og tre unger ble født. Men inkubatoren klekkes fortsatt.

Det er mange rever i dette området. Selskapet driver også opp med lokale verpehøner. En gang satt Lelde i hagen og så hvordan reven, med urokkelig ro, foran øynene til eieren, grep en kylling i tennene og gikk bort. Andre dyr fra skogen kommer også: Eierne har beskyttet seg mot hovdyrgnagere ved å binde tuer av saueull til stammene til epletrærne som ble plantet for seks år siden. Tiden viser at denne metoden fungerer; hjelper også behandlingen av stokker med sauefett.

Alberts, den eldste sønnen til Alkšņi, kaller sine brødre og søstre til et bord i hagen – et fortryllende landskap åpner seg herfra. Det avgjorde også valget til fordel for å kjøpe dette huset og landet i Latvia. Lelde og ektemannen Gatis er konditorer. Lelde ble uteksaminert fra Druva Primary School og Japanese Language and Culture Secondary School i Riga. «Jeg fant informasjon i et blad – åh, en japansk videregående skole, veldig bra! Uten noen interesse for Japan. Jeg ønsket å gå på en liten skole, og denne videregående skolen var liten, designet for barna på ambassaden. Jeg begynte å lære japansk fra bunnen av, i løpet av skolen – da kunne jeg allerede forstå språket og snakke, men etter det brukte jeg det aldri, sier han Lelde.

Etter videregående, tydeligvis uten å vite hva hun skulle gjøre med livet, dro hun til Norge i ett år for å jobbe som barnepike På lik linje i programmet. «Jeg havnet i en veldig god familie, tok meg av tre barn. De forsto ikke engelsk, jeg forsto ikke norsk – først snakket jeg latvisk med barna,» ler Lelde og minner om begynnelsen. «Jeg lærte norsk, vi reiste mye med denne familien, men jeg visste at jeg ville komme tilbake til Latvia. Vi utviklet imidlertid en veldig god kontakt med familien: de kom på besøk til oss, vi besøkte dem.»

Vi er Lelde og Gatis, som møttes da Lelde var 16 år. Da Lelde studerte på en japansk videregående skole, studerte Gatis på en restaurant i Riga. De møttes også i Riga. Riktignok dro Gatis etter endt skole til Sverige for å jobbe og forbedre sine kvalifikasjoner innen trerestaureringsarbeid, Lelde – i Norge . De kommuniserte med hverandre ved å skrive brev. Inntil nylig, mens de ordnet opp i huset for å frigjøre et av rommene til bygging, flyttet de esken med bevarte romantiske bokstaver… I 2004 kom Lelde tilbake til Latvia og bestemte seg for å reise til Danmark – på den tiden var Gatis jobber allerede i Norge. «Danmark På lik linje Jeg jobbet bare i programmet i tre måneder. Det er veldig viktig hva slags mennesker det er – jeg hadde andre ideer og forventninger. Jeg innså at jeg definitivt ikke kommer til å kunne bo der på ett år», røper Lelde om opplevelsen.

La oss gå tilbake til Norge

Tilbake fra Danmark begynte Lelde å studere reklameledelse ved Riga Kulturhøgskole. I 2007 giftet Lelde og Gatis seg, Alberts ble født. Den unge moren begynte å studere som lærer i visuell kunst ved Universitetet i Latvia. «Og så fikk jeg igjen følelsen av at jeg ville til Norge. Vi hadde også bryllupsreise i Norge. På universitetet var jeg interessert i muligheten for å ta praksis der, men lærerne avviste det fordi de ikke kunne vurdere det. – på den tiden var det i hvert fall et annet studiesystem. Mens jeg studerte jobbet Gatis i bygg og anlegg i Riga. På den tiden opplevde vi ikke en slik krise i det hele tatt, vi hadde ingen lån. Vi leide en leilighet i Riga, men da jeg ventet Gustav, flyttet vi til Salda, bodde hos min mor. Vi ville ikke at barna våre skulle vokse opp i Riga, sa Lelde.

De drev en liten butikk i Saldu i ett år, hvor de solgte brukte, oppussede og håndverksmøbler, så i 2009 bestemte de seg for å flytte tilbake til Norge. «Ja, la oss dra tilbake til Norge. Jeg spurte familievennene mine om vi kunne bo der i ett år. Gå et år for å slappe av, finne ut hva vi vil. Klare til å jobbe. De var veldig glade – de fant oss et hjem, en jobb, det var et privilegium.For vi ville ikke bo hos foreldrene våre – nå vil vi gjerne bo hos barnas besteforeldre», ler Lelde og ser på barna flytte. Ett år har gått, et annet og de har bodd i Norge i snart 10 år. De pleide å reise til Latvia hvert år, men da Hermīna ble født, kjøpte de også Latvia i 2012 Kveld hus i provinsen. Pengene som ble spart til kjøp av huset var ikke nok, og de tok opp et lite lån gjennom Sverige: Verken den latviske eller norske banken ga den unge familien lånet.

Riktignok var det først ikke mange midler til oppussing av hjemmet. «Vi sparte – vi bygde, vi sparte – vi bygde», beskriver Lelde omstillingsprosessen. I Norge lærte hun barn det grunnleggende innen visuell kunst og hjemmekunnskap på skolen. Dette arbeidet ligger fortsatt den unge damens hjerte nært. Men hans lidenskap er også flettverk. – I Norge fikk jeg lære barna det jeg ville lære selv. De vevde flettehus, flettede såpeskåler. Alle som jobbet med meg drev med veving, smiler Lelde. Grunnlaget for dette yrket startet i 2011 gjennom det populære prosjektet for livslang læring Grundwig. Lelde husker: «Jeg dro til Danmark, hvor erfarne profesjonelle vevere hadde kommet. Jeg vet bare hvordan man vever en krans… Det var flettevevere fra Hellas som vevet arkeologiske kurver. Læreren min, en av de viktigste veverne i Danmark, Steen Matsen, at jeg fortsatt har myndighet til å bevare og videreformidle de eldgamle ferdighetene til dette håndverket. Siden den gang har jeg privat trent hos Steen i Danmark eller Norge, hvor Steen underviser i fiskekurvfletting.» Hvis Lelde blir spurt om hun selger kurver, nei, det gjør hun ikke, men hun kan lære oss å veve. Det viktigste er å bestå stillingen. Steen demonstrerte også at de første hundre kurvene skulle tilbake til lærlingen. Men profitt var aldri den latviske mesterens mål.

Lelde ga også mesterkurs i kurvfletting 3×3 på markene i Latvia. For henne er veving en hobby, en hjertesak, terapi: «Å leve rytmisk og gjøre noe rytmisk er en enorm helbredelse for sjelen. Rytme gir styrke, og da kan man gjøre mye.» På den annen side trener flettverk ikke bare barnas fingerferdighet, men hjelper dem også å lære matematikk! I år håper Lelde å holde en todagers mesterklasse i fletteveving for å videreformidle ferdighetene sine til andre interesserte.

Flettverk og vikingsko

Gatis, som jobber i bygg og anlegg nær Saldus, slutter seg til samtalen vår. Akkurat som en mann med gullhender, som vet å bygge et hus fra grunnmuren til skorsteinen alene og sy sko av ekte vikingskinn, har han heller ikke mangel på arbeid i Latvia. – Nordmenn betaler ikke så godt lenger. Mange drar dit for å jobbe i et par måneder. ganger mindre, så hva er vitsen med å kjøre brom?» Gatis er lakonisk.

Hun lærte seg ferdigheten med å sy gamle norske skinnsko av norske menn i Vikingklubben: «Da familien min dro på vikingfestivalen, ville barna ha vikingsko og jeg sydde dem. Alle tenker allerede på penger.. Det vil du ikke tjene penger på det, men dette er en av de handelene som forsvinner. Skoene Hermine bruker er de ekte – laget med sålene til de eneste originale skoene som har overlevd. Mennene hadde funnet disse skoene i Karmoy, stedet hvor bodde den første vikingkongen.»

Lelde mener også at hvis du drar til Norge alene for profitt, kanskje det til og med er gunstig, men hvis du drar med familien, er det ikke stor forskjell økonomisk sett. «Da jeg kom til Latvia med barna mine, men Gatis ble der for å jobbe, innrømmer jeg at det ikke var lett. Du må bo i Latvia. Og jeg kunne ikke dyrke flettet i Norge fordi det er steiner.» Lelde tuller med forholdene og inviterer henne til pilemarkene hans. «Enda en kamp med pil, vi dyrker dem, og barna luker, tjener lommepenger. Det er morsomt: vi skrev et prosjekt for å støtte dyrking av pil, men vi falt bak linjen. Hva var skrevet feil? Alt er riktig, bare enda et prosjekt for å bekjempe piler har allerede blitt støttet…»

Eierens 700 kvadratmeter store flettehage har de mest imponerende variantene av pil hentet fra Danmark – som sies å være et fellesprosjekt av henne og lærer Matsen. Varianter varierer i skyggen av flettet, for eksempel tofargede vinkurver til dronningen av Danmark. Det finnes franske varianter, det er de som brukes til å veve kurver for spanske damer. Når bladene har falt, åpnes det ekte fletteverket av nyanser og toner; snu dem til vintersolverv. Mesterne sier allerede at kvinner vever kurver som en hobby, men menn jobber med dette håndverket, fordi å vokse flettet er veldig hardt arbeid, når det gjelder bruk av makt, som en flislegger.

Det første året i Latvia var en stor utfordring for familien: «Vi måtte forstå hvordan vi hadde det i Latvia, for her ble barna hjemmeundervist og fjernutdannet, de gikk ikke på skolen. Fra oktober i fjor til mars i år , kom vi tilbake for å bo i Norge med familien vår. Hjemmet vårt var i Mosterhamn i Sør-Norge, der sjøveien til de gamle vikingene gikk for lenge siden. Det er ikke så lett å returnere til Latvia. Vi kom tilbake for første gang og vi tenkte: Så bra det var i Norge! Vi måtte gå og sjekke igjen – var det virkelig så bra der? Vi har latviske venner i Norge som ikke engang tenker på å komme tilbake – for barnas skyld , av hensyn til norsk skole , selv om foreldrene selv ønsket det. Men de ville aldri føle seg komfortable i dette systemet. Men du vet ikke med mindre du prøver. Vi er her for å bli.»

Lelde er sikker på at ideen om landet også er formet av de første menneskene vi møter der: «Denne opplevelsen vår er veldig vakker. I fjor kom norske venner til oss med familiene sine, de sa at det føles som å bo her. i et stort rom. Jeg tror allerede – men der du bor er det viktig å finne og gjøre det du elsker. Gamle ting er grunnlaget som alt annet kommer fra, og det er så viktig å bevare det grunnlaget.»

Bidrag fra mediestøttefondet fra midler fra det latviske statsbudsjettet. Prosjektinformasjon Går hjem igjen SIA er ansvarlig for innholdet Dienas Mediji forlag.