Den viktigste er spørsmålet om demokratiseringspolitikken i det østlige nabolaget, som lenge har vært ansett som en strategisk retning for utenrikspolitikken. Kritikere hevder at Litauens aktiviteter for å demokratisere Hviterussland, Russland, Georgia, Ukraina og andre østlige naboer har vært for aktive og kompromissløse med å sette Litauen opp mot sine naboer og forårsake mange økonomiske migrasjonsstrømmer (litauiske selskaper lider av sanksjoner mot Russland og Hviterussland) og sosiopolitiske. ) problemer.

Sannsynligvis bare en tilfeldighet, men intensiverte diskusjoner om hvordan Litauens utenrikspolitikk skulle se ut har over tid falt sammen med utløpet av det hittil eneste statlige dokumentet om utenrikspolitikk.

Som du vet er det ingen felles utenrikspolitisk strategi i Litauen. Det eneste politiske dokumentet på statlig nivå om utenrikspolitikk som så langt ble ansett som strategisk viktig var i 2014. Avtale mellom politiske partier «Om de strategiske føringene for utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken 2014-2020”, Som formelt utløp i 2020. Selv om det i 2018. ble signert en fornyet avtaleAngående retningslinjene for den litauiske forsvarspolitikken«, Den omhandler allerede bare forsvarspolitikk og nevner ikke utenrikspolitikk og dens prinsipper og prioriteringer i det hele tatt.

Utenrikspolitikken er i ferd med å bli gissel for maktspill.

Det betyr at det ikke lenger er et konseptuelt grunnlag for utforming og gjennomføring av utenrikspolitikken. Klart det er det Regjeringens program og den delen av utenrikspolitikken som snakker om Litauen som et senter for utvikling av frihet og demokrati. Imidlertid har det regjerende flertallet av Seim og regjeringen i den nåværende politiske situasjonen neppe enighet med presidenten i landet. Og sistnevnte er utenrikspolitikkens konstitusjonelle sentrum.

Stilt overfor uenigheten mellom presidenten og regjeringen, sliter institusjonene som bør føre utenrikspolitikk sammen med å koordinere sine handlinger. Mens dette er en konsekvens av ønsket om mer innflytelse og popularitet i innenrikspolitikken, blir utenrikspolitikken et gissel for interne uenigheter (maktspill). Heller ikke opposisjonen, som (naturlig nok) forsøker å redusere herskeres popularitet ved stadig å gripe inn i sistnevntes reelle og imaginære feil, bringer fred og positivitet. Dermed gjør innenrikspolitikkens kamper, den ugunstige ytre situasjonen (migrantutfordringen) og manglene ved krisehåndteringsmekanismer at Litauens utenrikspolitikk i dag befinner seg i en viss turbulent sone. Hvordan overvinne denne turbulensen?

Selv om det ikke finnes enkle praktiske oppskrifter, kan og bør nøkkelbetingelsen være konsensus, fortrinnsvis nasjonal, om utenrikspolitikkens prioriteringer og prinsipper. I dag er det ingen slik konsensus, uansett hvor hardt myndighetene prøver å overtale kontinuiteten til den tidligere utenrikspolitikken. En felles strategi for hva vi sikter mot og med hvilke midler vil være et sterkt skritt for å fjerne utenrikspolitikkens figur fra sjakkbrettet til interne politiske kamper.

Selv partenes enighet om utenrikspolitikkens prinsipper kan være en bevist vei. Hvis dette ikke gjøres, vil utenrikspolitikken fortsette å bli manipulert til ikke-utenrikspolitiske formål. Videre vil interne uenigheter bli vellykket utnyttet av fiendtlige eksterne krefter. Vi noterer oss allerede aktiveringen av aktører og informasjonskanaler knyttet til land som er identifisert som de viktigste truslene mot Litauens sikkerhet, og anklager landets myndigheter for utilstrekkelig utenrikspolitikk.

Utenrikspolitikk er vanligvis et «to-nivå-spill»: det første nivået involverer kommunikasjon med et fremmed land og det andre med innenrikspolitiske aktører. Jo større konsensus nasjonale aktører har om utenrikspolitikk i et land, desto mer effektiv er utenrikspolitikken overfor eksterne aktører. Tvert imot, jo flere interne uenigheter, jo vanskeligere er det å ha en effektiv utenrikspolitikk.

Dagens uenighet om hvordan man skal behandle migranter eller Lukasjenko-regimet er en kniv for effektiviteten til litauisk utenrikspolitikk. Selvsagt kan makthaverne insistere på sin linje og ikke søke kompromisser, og dermed vise politisk vilje, men skape forutsetninger for enda mer aktiv utpressing av interne og eksterne motstandere og risikere å tape velgerne.

Sigismund Gedvilas / 15min foto / Gabrielius Landsbergis

Likeledes kan de ta initiativ til en åpen diskusjon/dialog om utenrikspolitikk uten forutsetninger og invitere alle interesserte til å diskutere og finne konsensus. Opposisjonen (og, i den nåværende situasjonen, presidenten) bør da bestemme seg for om de skal gå i dialog og finne et kompromiss, eller ta en stiv posisjon og fullt ut spille «kyllingleken» for å vinne interne politiske kamper, men risikere økende spenninger og destabilisering i utenrikspolitikken. Politikk.

Formelt sett ser det ut til at lederskap når det gjelder å søke konsensus eller bare påtvinge sin vilje kommer fra presidentskapet. Konstitusjonelt sett er dette presidentens kompetanseområde. I den nokså usikre situasjonen vi har i dag, ville ledelse være svært nødvendig. Fordi valget står mellom individuelle ambisjoner og kaos eller å heve tydelig offentlig politikk over de individuelle ambisjonene. Virkelig ikke lett. Men virkelig mulig.

Laurynas Jonavičius er foreleser ved Institutt for internasjonale relasjoner og statsvitenskap ved Universitetet i Vilnius.