Det er ingen modell for universell suverenitet, ingen referansearketype, ingen slags nøkkelferdig ligning som lar landet demokratisere. Fra det athenske demokratiet (antikken), til dagens Norge, gjennom Island og Sverige, er ingen modell lik en annen.

«Kamerun er Kamerun» Det er til denne gamle klisjeen at vi med tristhet eller trass forblir spikret. Og det nevner vi hver gang grunnlaget for staten rystes og de tilbakevendende plagene hoper seg opp.

Det er ved å fremkalle sosial hverdagserfaring at folk stiller spørsmål ved sine foraktede friheter, i mer enn et halvt århundre.

Til forsvar for dette folket, overgitt til skjebnen, bundet og fratatt sine rettigheter, for deres maktesløshet ved ikke å ha reist alarm mot dårlig styresett, preget av autoritarisme, selv av despoti, kvelning av friheter og inntrenging av penger som er skitne i politisk sfære gjennom et useriøst, ulovlig, grådig og fråtsing-besatt oligarki, som førte til de verste utskeielsene, og satte hele økonomien i landet og staten i fare.

I dag er vi midt på vadestedet. Observasjonen er at mangelen på tillit mellom topp og bunn neppe er trøstende i et samfunn der tillit bør forbli nøkkelen. Men hvor er nøkkelen? Vi ser at den utøvende makten styrer etter sin gode vilje, men ikke håndterer kriser effektivt.

Vanskene blir raskt absorbert på nytt, men ikke løst. Derav den ubehagelige følelsen av å tro på den forkastelige politikken med cautery på treben. Videre må bruddet, som allerede er alvorlig, ikke forverres av en annen mellom de «integrerte» eller de forpliktede og de «ekskluderte», som ikke er egnet til å svare på borgerlig og enhetlig fornyelse, i en kollektiv fremtid, preget av et harmonisk liv. sammen, som det nye Kamerun må bygge, en vanskelig øvelse, når man vet det tunge ansvaret man må bære, etter så mye ondskap og fortvilelse.

Vi må gjøre om alt, på andre grunnlag, andre paradigmer, for å møte en ny verden, styrt av andre koder, som påtvinger oss solidaritet og enhet, for å møte de enorme utfordringene som venter oss og møte alle motganger. Ved seriøst å bekymre seg for den uventede rettsinntrengingen, på gårdsplassen til Executive House, fordi dette ikke gagner den ene eller den andre, med tanke på etikk, ansvar og kollektiv interesse.

I denne fortsatt ufattelige situasjonen er det beste at det er mindre stat og flere «rettigheter».

Staten skal for eksempel ikke spres. Det vil måtte garantere en bedre morgendag for alle, og la innbyggerne selv få fakultetet til å organisere og ta sitt ansvar. Statsborgerskap kan ikke dekreteres… Alle er enige om at vi lever i en tid der samfunnet har gått utover politikk. De snakker ikke lenger samme språk.