Alicia Toublanc hadde på seg den blå trøyen for første gang under håndball-VM i Spania i 2021. Håndballspilleren fra Brest Bretagne overbevist om sin debut i Frankrike. Tenk tilbake på denne nye opplevelsen og det vanvittige spillet tapt mot Norge. Intervju.

sportslig : Du opplevde ditt første verdenscup med den blå skjorten. Hva er din vurdering av denne konkurransen?

Alicia Toublanc: Totalt sett var det en veldig sterk opplevelse, spesielt følelsesmessig. Fysisk har vi også vært gjennom sprø ting. I et løp som dette (håndball-VM, red.), må du tjene penger på et spill annenhver dag. Vi lærer mye. Det er også en stor stolthet å ha deltatt i denne konkurransen. Det er bare for mange ting som skjer. I virkeligheten er stolthet den dominerende følelsen. Det er også en stor glede å ha vunnet denne medaljen.

Du har integrert et allerede veldig sammensveiset kollektiv, spesielt med tittelen olympisk mester. Hvordan gikk integreringen din i teamet?

Integreringen gikk bra. Vi var få nykommere og alt ble gjort for at vi skulle trives godt i gruppa, trives og at vi kunne uttrykke oss på vårt beste. Selv på banen ga større barn ofte lite råd i forhold til plasseringen, leddene og systemene vi fikk på plass. Vi ble guidet med teamet. Det gjør det mye lettere å være omgitt av en slik gruppe.

Etter semifinaleseieren mot Danmark, da kampen så ut til å unnslippe deg i mer enn 50 minutter, så ingenting ut til å kunne stoppe det franske laget. I hvilken sinnstilstand var du etter denne seieren mot danskene?

Seieren mot Danmark var et utrolig scenario. Vi hadde en veldig dårlig start. Vi klarer endelig å gå ut med seieren og vi kvalifiserer oss til finalen. Vi vet derfor, i det øyeblikket, at vi starter med en medalje rundt halsen på slutten av konkurransen. Og så eksploderer det. Vi var så glade fordi det danske laget var virkelig flott. Det har ikke blitt noe av. Vi var så stolte over å ha oppnådd dette.

Les også: Mot strømmen er den nasjonale olympiske komité motstander av fullkommen likhet i de styrende organer

I finalen så gullet ut til å være ditt de første 25 minuttene. Du hadde også telt til syv lengder tidlig. Så tok Norge tak i sluttminuttene før pause. Hva ble sagt i garderoben?

I garderoben sa vi til oss selv at vi ikke skulle gi opp, å gi 200 % fordi vi visste hva vi var i stand til. det norske laget. Det gikk tydeligvis ikke vår vei. Men jeg tror at vi til tross for alt dette ikke har sluppet oss. Vi ga alt vi hadde å gi. Det er også de som fant håndballen sin. Vi klarte å overliste dem i 25 minutter. Allerede på slutten av første omgang kjente vi at de kom tilbake på banen. Til slutt, bak dem, er det de som hindrer oss ved å få oss til å miste mange baller. Vi taper mange skudd så vi hever ikke og vi kan ikke komme tilbake i kampen.

Les også: Romane Miradoli, misunnelse under skiene

Når det gjelder deg, virket du ganske frigjort i første omgang. I andre omgang viste du et annet ansikt ved å bomme på flere sjanser foran mål, men også ved å ta en to-minutters straffe for en alvorlig feil. Hvordan kan en slik forskjell i holdning forklares?

Jeg forstår ikke engang. Når jeg tar mine to minutter, lurte jeg selv på om det jeg nettopp hadde gjort var virkelig sant. Jeg vet ikke om det er fordi jeg gikk meg vill i denne vanvittige kampen og ikke klarte dette øyeblikket, eller… egentlig, jeg vet ikke. Jeg sa imidlertid ikke til meg selv at spillet var tapt, jeg trodde det fortsatt. Det er virkelig vanskelig å forklare hva som skjer akkurat nå.

Med litt etterpåklokskap, hvordan analyserer du det franske lagets vanskeligheter med å komme tilbake i kampen når Norge henter inn scoringen og deretter tar av i andre omgang?

Vi prøvde fortsatt å gå dit. Vi hadde mange skuddløsninger, kontringer, vendinger og løsninger. Målvakten får oss ut av kampen hver gang. Når vi fant løsninger, hindret det oss i å implementere dem. Selv på banen satte spillerne oss i vanskeligheter, men det var keeperen som gjorde oss litt ekle. Du kan si at det kom inn i hodene våre, det var monstrøst. Han tok kontroll over laget. Til slutt ble det færre treff tatt. Var det en form for frykt? Jeg vet ikke om det er tilfelle. Det var den niende kampen, andre omgang, trettheten økte. Kanskje var det litt vanskelig å remobilisere på den tiden.

Denne sølvmedaljen har samme smak for nykommere som, som deg, ble med i kollektivet for første gang, og for de som har drømt om å doble de olympiske leker – VM?

Hver jente opplever det forskjellig. Hver jente har sin egen historie. For meg er dette et første løp. Det var et virkelig øyeblikk av frustrasjon over dette nederlaget mot Norge. Men jeg nyter sølvmedaljen, vi er de samme visemesterne i verden! Så etter at vi har fortalt hverandre at vi kanskje kommer tilbake til gruppen for et nytt løp. For de som har opplevd OL, ser jeg for meg at doblingen hadde vært virkelig magisk fordi svært få lag har klart å gjøre det. Ut fra dette synspunktet er det absolutt vanskeligere for de olympiske mesterne å fordøye.

Intervju av Claire Smagghe

Fotokreditt: Hugo Pfeiffer / Icon Sport

Les også: Océane Sercien-Ugolin: «Vi må bygge oss opp igjen, gå opp bakken etter å ha nådd toppen»