Jeg kaller Latvia og Estland for pepperkakenes land

Vi har en historisk lik mentalitet, lutheranisme, tilhørighet til hanseatene og innflytelsen fra det tyske språket.

Norske Snorre Karkonen-Svensson er en mann som bokstavelig talt symboliserer samarbeidet mellom Latvia og de nordiske landene. Hun er norsk med islandsk navn, slekt i Sverige og finsk mor, mange års erfaring i Danmark, men har bodd i Latvia i mer enn 20 år.

Snorres livsstil ble flettet sammen med Latvia allerede under skolen. I 9. klasse bestemte hun seg for å delta i et studentutvekslingsprogram. «Jeg dro og bodde i Ogre i ett år. Det var slik jeg ble forelsket i latvisk kultur og språk. Deretter studerte jeg ved Universitetet i Oslo, begynte så på studiene her. Jeg fikk tilbud om å undervise i norsk. og slik ble jeg værende. , sier Snorre.

Det skal sies at dette ikke er en helt tilfeldig forbindelse med de baltiske statene: allerede som 14-åring var Snorre interessert i politikk og fulgte med på nyhetene om Sovjetunionens sammenbrudd, han hadde også et vennebrev fra Latvia .

Snorre kan absolutt mer om det latviske språket enn den «gjennomsnittlige» latviske. Han studerte baltisk filologi og underviste i mange år i norsk ved det latviske kulturakademiet.

Nordisk Ministerråds kontor i Latvia er et representasjonskontor for nordisk samarbeid, som har vært i drift i Latvia siden 1991 og har arbeidet med samarbeidsprosjekter og støtteprogrammer på ulike felt i løpet av de 30 årene de har eksistert.

Åpenhet for nye tanker, ideer og partnerskap er de grunnleggende prinsippene for nordisk samarbeid, og for å reflektere dette tilbyr Nordisk Ministerråds kontor i Latvia en serie menneskelige historier med tittelen «Kompasset viser seg alltid i nord» .

«Vi lever av å bevege oss fremover, men vi forstår livet ved å se tilbake.» (S.Kirkegors)

Snorre innrømmer at da han kom til Latvia, spilte Nordisk Ministerråds kontor en svært viktig rolle i livet hans. Han tilbrakte mye tid der, deltok på arrangementer, brukte biblioteket og underviste latvisk norsk. De nordiske språkkursene i regi av kontoret var så populære at folk sto i lange køer på kontoret for å søke. Fra 1991 til 2001 kunne kontoret lære alle nordiske språk, inkludert færøysk.

Snorre samler nå folk i språkhuset sitt, hvor for eksempel skandinaviske bokklubbmøter og andre kulturarrangementer finner sted. Snorre språkhus ble grunnlagt i 2018. I de koselige og solrike lokalene til Avotu Street er det et stort språkbibliotek, det holdes språkklubber, latviere undervises i norsk og latviere undervises i latvisk, utvikler undervisningsmateriell, jobber med oversettelser og setter opp en språkmuseum.

Latvisktalende norsk er et ekte vandreleksikon som kan fortelle deg mye om hva Latvia og Norge, Baltiske og nordiske land har til felles.

– Da jeg først hørte latvisk, hørtes det ut som en blanding av finsk og russisk, ler Snorre. «Men i virkeligheten er måten vi klassifiserer ting på, hvordan vi konseptualiserer verden, lik på begge språk. Denne sterke nedertyske innflytelsen er ikke bare i vokabularet, men også i måten vi tenker på.»

Snorre begynte å snakke og til og med tenke på latvisk da han bodde i Ogre som utvekslingsstudent. Uttalen var i hvert fall ikke vanskelig, for de eneste lydene nordmenn ikke har er ze ž; alle andre vanskelige konsonanter – ķ, ļ, ģ – finnes også på norsk. Snorre er sint fordi han på det tidspunktet egentlig snakket grammatisk feil: «De var alle spente! «Å, du lærte latvisk, så fint!» Etter det hadde jeg vanskelig for å bli kvitt feilene. «

Snorre har oversatt Jānis Joņevs sin roman «Jelgava ’94» til norsk og er nettopp ferdig med å oversette Nora Ikstens bok «Mordersmelk».

Han har lest mange latviske litterære verk, fra antikken til i dag, inkludert eksillitteraturen. «Jeg har lest i latvisk litteratur hva det vil si å være flyktning i et annet land hvor man ikke blir akseptert. Og det er vanskelig for meg å forstå at latviere, som igjen har lidd så grusom behandling av seg selv som nasjon, snakker om flyktninger med slik intoleranse og misforståelser, det er et paradoks, avslutter Snorre trist.

På spørsmål om han føler seg mer som en latvier eller nordmann, svarer Snorre at han tror det

mange identiteter til en person er ikke som forskjellige stoffer i en flaske, der en identitet vil ta opp plass og gi mindre plass til en annen.

Det er en del av det latviske selskapet som har opprettholdt sin norske tilknytning. Han trekker frem miljø, sosial rettferdighet og et inkluderende samfunn som sentrale nordiske verdier. – Det gjør livet til folk lykkeligere, sier Snorre og understreker at solidariteten i befolkningen er mindre følt i Latvia. «Det er så rart, for latviere ser ut som store patrioter, i november fester alle bånd til våpenskjoldet med flaggets farger, men når det virkelig trengs patriotisme, det vil si å betale skatt og passe på helse og velvære av dine medmennesker.»

«Latviere er redde for å bli utryddet som nasjon, men da må vi tenke på hvilke verdier vi ønsker å bevare?» Snorre etterlyser en dypere refleksjon rundt Latvias prioriteringer. «Ja, det er selvfølgelig språk, kultur, folklore, men det praktiseres fortsatt av en relativt liten del av samfunnet. For meg virker det som det er tydeligere i de nordiske landene hvilke verdier det samfunnet har da. «

Men det skjer positive endringer også her i Riga. For eksempel i Avotu-gaten, hvor Snorre bor og jobber, stiftes en naboforening og ting begynner å skje: folk løser problemer sammen og gjør sosiale ting bedre.

Det er en sterk nordisk verdi vi har til felles, sier Snorre: «Nordmenn går til fjells, latviere går til sopp. Forbindelsen med naturen er også noe som forener mange latviere og nordmenn. Selv å gå i naturen uten et formål er ikke fremmed for latviere.

Osgar Glaziere

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.