«Jeg føler jeg kan hjelpe laget!» Gabrāns gjenopptok sin basketballkarriere i Norge i en alder av 42

Edmunds Gabrāns nyter gledene ved vannet om sommeren.

Foto: fra privatarkivet til E. Gabrāns

Ilmārs Stūriška, «Latvijas Avīze», JSC «Latvijas Mediji»

Edmund Gabrán gjenopptok basketballkarrieren i Norge i en alder av 42 år etter en to-sesongs pause i oktober, hvor han jobbet for landets basketballforbund.

Hvorfor bestemte du deg for å gå tilbake til torget?

Veselam

Farlig hjerneslag: Tid er av essensen – alle trenger å kjenne symptomene

6 timer

Nyhetene

VIDEO. «En lønn skiller oss fra konkurs!»: Advokaten vurderer situasjonen med uvaksinerte personer som svært alvorlig

14 timer

Cocktail


VIDEO. «I Shouldn’t Have Been a Mother!»: Ieva Adams avslører en spennende historie om å være mor til et spesielt barn

1 dag

Les flere nyheter

E. Gabrāns: Jeg avsluttet karrieren for to år siden, og spilte med Froya i ni sesonger, og en stund var jeg også hovedtrener. Forrige sesong var jeg hovedtrener, for et år siden ansatte klubben en leder på heltid og tilbød meg en assistentstilling, jeg takket ja, men det var ikke interessant. Det er ikke som i de store profflagene, hvor assistenten forbereder «speideren», han jobber individuelt med spillerne.

Kom hit til rommet, snakk, gi bombene, hjelp litt, men det er ikke noe reelt ansvar, relativt kjedelig. Jeg ville gjøre noe: komme sammen med venner og trene et par ganger i uken, eller gå tilbake til toppturen, se hvilket nivå de er på. Det er tre lag i Bergen, Fyllingen er eldre spillere som trener tre ganger i uken. For meg er det perfekt: enten holder jeg meg i form eller så går du til et lag hvor det er gøy. Jeg bestemte meg for å prøve, jeg skjønte på treningen at det er normalt, selv om formen tydeligvis var litt borte. Min plikt er ikke å spille i 40 minutter og dra laget.

Uten deg var Fyllingens rekord 3-4, med fem seire.

ANDRE LES NÅ

Det er mer en tilfeldighet. Jeg føler jeg kan hjelpe laget, jeg er litt rytmisk, selv om jeg er 42 år. Jeg er en spiller i rotasjon, jeg kommer fra en benk. Det var mange skadede spillere i starten av sesongen, så resultatene var heller ikke så gode.

Hva er den norske ligaen, finnes det et profesjonelt lag?

Hele ligaen er semi-profesjonell. Forskriften tillater tre utlendinger å ta banen samtidig, de rikeste lagene tiltrekker seg de beste nordmennene. Åtte lag er to til fire utlendinger og to er studentlag.

Fyllingen er tre profflegionærer pluss meg, men for utlendinger er det ikke en like viktig faktor som du spiller basketball, men hvem du er, hvor sosialt korrekt du er, hvis du vil trene barn, meld deg inn i klubben. Hvis klubben tiltrekker seg en profesjonell trener på heltid, så er den ansvarlig for alt: storlaget, ungdommene, rekruttering av studenter, organisering av lisenser, i noen klubber til og med for damelaget. En person som gjør alt. Det andre alternativet er hvordan jeg var: Jeg har en hovedjobb og trener om kveldene.

Husk at du flyr til lekene.

Det høres støyende ut, men det er billigere og raskere, flyreisene hit går som en buss i Latvia, fra Bergen til Oslo 20 ganger om dagen. I tillegg skal bilen kjøres over fjellet, nådd om vinteren. Fem lag holder til i Oslo, tre i Bergen, ett i Trondheim og ett i Tromsø helt i nord. Det var vanskeligere å fly fra Gulbene til Ventspils enn å fly til Oslo nå.

Hva er hovedjobben din?

Jeg jobber i Norges basketballforbund, på vestlandet, jeg må gjøre alt det administrative for å kunne spille kamper fra U-13 til førstedivisjon – det er rundt tusen kamper i sesongen. Premier League er separat og har base i Oslo.

Har du prøvd noe arbeid utenom basketball?

De tre første årene jobbet jeg i bygg og anlegg, samtidig trente jeg U-19 laget, dømte jeg. Jeg lærte litt av språket, jeg var med i forbundet, jeg søkte på intervju og fikk jobb, jeg har jobbet her i åtte år.

Hvor lærte du ferdighetene til en byggmester?

Det var svart arbeid: levere bil, utstyr, kjøre til gjenstander, vise hva man skal gjøre. Haddene skulle bores ned i betongen, andre ble skåret inn i betongdøren. Hardt og skittent arbeid, men relativt godt betalt. Byggherren tjener mer enn den ansatte, det er et relativt godt og rettferdig system: jo hardere du jobber, jo mer får du. Er det utdanning, så høyere lønn. Det er ikke som i Latvia, med hvilken som helst fulltidsjobb kan du leve normalt. Ankomne latviere begynner å rydde og bygge, tidligere var det lettere å finne arbeid i barnehager, men vedtok en lov som må bestå norskprøven.

Tjente du bedre enn en murer i Norge i din basketball-storhetstid?

Avhengig av klubben. Selvfølgelig, i en god liga og klubb tjener spilleren mer. Hvis du er i en liten latvisk klubb, tjener du etter min mening ikke mye, du må likevel spare litt penger til sommeren.

Du dro til Norge som 31-åring, var du klar for å gå over til det semiprofesjonelle regimet på den tiden?

Jeg hadde virkelig ikke sjansen til å være profesjonell på heltid lenger, det endte opp i Ukraina på grunn av helseaspektet. Kanskje du kunne spille et sted, du har hatt muligheten til å reise til Slovakia for rundt € 1000 i måneden, men 31 år gammel, familie, og du innser at du en dag må bytte fra basketball til en langsiktig plan. Jeg begynte å lete etter muligheter, jeg kom til Norge innen byggebransjen, men det falt sammen at det også er basketball, og nå er alt knyttet til det: jobb, hobbyer, fritid. Jeg har trenerdiplom på tredje nivå her, jeg kan trene alle lag i Norge.

Du spilte bare syv kamper i Ukraina forrige sesong. Hva skjedde?

En hjerteklaff er ikke helt sunt, i store idrettsklubber er de forsiktige – skjer det kan de stå til ansvar. Ukrainerne ga meg et par måneder på å hvile, se om noe forandrer seg, men det er arvet, det har det alltid vært, og jeg visste det. Legene sa at hvis det ikke er noen endring, så er det ikke noe problem, men spørsmålet om hvilken klubb som ser på det. I Ukraina fant ikke doktorgradskommisjonen det nødvendig å spille.

Du har en norgesmestertittel.

Ja, et gull og en sesong ble også anerkjent som den mest verdifulle spilleren. Du vil vinne noe, spille interessant, konkurranseånden vil ikke forsvinne noe sted. Vi hadde en amerikansk trener i gullsesongen. Basketball i Norge er ikke en prestisje, en liten sport, det er tre-fire nordmenn som spiller profesjonelt – i andre ligaen i Spania og Frankrike, noen på amerikanske høyskoler. Landslaget hadde ikke spilt på mange år, kom tilbake denne sesongen og vant Kosovo i den første kvalifiseringsrunden til europamesterskapet forrige uke.

Du vant ikke gull i Latvia, men du likte sannsynligvis den beste stemningen i Gulbenes «Buku»-hjemmekamper.

Ja, ja, det er veldig vakre minner. Å spille i andre land kunne jeg huske og si at den lille byen nesten utelukkende er med lokalbefolkningen, men salen er full av bråk og spenning. Vi vant bronsen tre ganger, og feiret på Kulturhuset med presentasjoner. Det var et super arrangement for Gulbene. Jeg startet og avsluttet min karriere i Latvia i «Bukos», bror Raimonds gikk tilbake til røttene sine og siden denne sesongen er han hovedtreneren deres i den andre serien. Han spilte også «Froya» med meg i et år, jeg likte ikke det semi-profesjonelle regimet, men så ble han med i «Valmiera» og ble latvisk mester.

Er du i land i Norge?

Ja, begge døtrene – Eliza (13) og Emily (7) – har slått seg til ro og går på skolen. Jeg tror de blir norske, men i familien min snakker vi latvisk, kan jeg skrive, det er en latvisk kulturskole i Bergen, hvor barn synger, danser, tegner, feirer 18. november jul. Ett hundre latviere, 50, 60 barn. Vi har ikke vært der på ett år, den eldste ville ikke, for det er få barn på hennes alder. Noen ganger er det tanker om at jeg vil endre noe i livet, men jeg vil ikke si at det primære ville være Latvia, men heller Spania eller Hawaii hvor det er varmt og sol. Jeg sier dette fordi Bergen er veldig regnfull og når solen skinner prøver folk å ta ferie, dra til fjells, ha det gøy. Barna er vant til regnet, de tar på seg klærne og drar, og for meg regner det igjen …

Har du tatt på barnas ski?

Nei, det er ingen ski her, på grunn av regnet. Det er +15 om sommeren og rundt frysepunktet om vinteren. Fjellene er en time unna med bil. Ski i Norge er veldig utviklet, det er klubber, olympiske mestere, men jeg ser ikke ski i Bergen hver dag. Eliza spiller basketball, selv de yngste prøvde, men nå danser hun hiphop. Fotball er en kjempesport, nesten alle barn på alle skoler spiller og håndball er også veldig populært.

Systemet er interessant – på det nivået hvor du allerede gjør krav på høye poengsummer, er hele sporten basert på et frivillig, sosialt prinsipp – det er normalt for en 15-åring å trene en ni-åring, en 17-åring. år gammel gutt å trene, en 13 åring eller en mor å trene. I Latvia var og er det nok fortsatt at trenere får lønn, det er konkurranse om dem, lønn betales ikke her.

Derfor bruker klubbene legionærer som også jobber med barn. Spørsmålet er om de er motiverte for det, for om ett år er de nok tilbake. Systemet oppfyller ikke målene for profesjonell idrett, det viktigste for de involverte barna, sunn. Skal du oppnå noe, må du investere selv. Det er ikke så direkte her at det må være best. Nei, hvis du er en del av et team, engasjer deg, det er greit. I individuelle idretter slår fanatikerne til, lagene synes det er vanskeligere, selv om fotballaget tar store steg.

Visittkort. Edmunds Gabrāns

Født 25. januar 1979

Basketballspiller som spiller for det norske laget Fyllingen i Bergen

RELATERTE ARTIKLER

Lag representerte Gulbene «Buki», Riga «Barons», «Stal» (Polen), «Dnipro-Azot» (Ukraina), «Valmiera», «Froya» (Norge)

Latvisk toer med «Baron» (2005), norgesmester med «Froya» (2012)

Osgar Glaziere

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.