Hvis man ser på hvordan deponiet i Gatliņu ble fylt opp, kan man tydelig se at den største mengden usortert husholdningsavfall ble tatt i 2007. Vi har ikke nådd datidens avfallsmengde selv i dag. Stirans forklarte at deponiet teknisk sett ikke vil være i stand til å ta imot avfall og at ideen om å brenne det ikke er en god idé, fordi energi oppnås ved å brenne det.

Ideen om å brenne avfall er ikke ny i Latvia. Dette er i hvert fall fjerde gang den blir løftet.

For første gang dukket spørsmålet opp på agendaen i begynnelsen av to tusenårsjubileet. På den tiden dro de som jobbet på Getlini for å se avfallsforbrenningsanlegget i sentrum av Wien og returnerte inspirert til Latvia. Aleksandrs Cars var en av representantene for den latviske delegasjonen på den tiden, og sammen med kollegene hans var de glade for å implementere en lignende idé i Latvia. Selv om mengden ikke-resirkulerbart og deponert avfall var høy, forble prosjektet fortsatt urealisert. Deretter ble spørsmålet om avfallsforbrenningsanlegget tatt opp flere ganger og ble assosiert i media med tidligere politiker og forretningsmann Andri Škēli og hans familie.

Mens det var tvil og diskusjoner med oss, har det blitt bygget flere avfallsforbrenningsanlegg i Litauen og Estland gjennom årene. Men en av de største ble skapt på andre siden av Østersjøen – i København. København forbrenningsanlegg tilhører seks lokale administrasjoner. De har også ti store gjenvinningssentraler. Det er viktig at brenningen ikke reduserer sorteringsmengden, tvert imot øker sorteringsmengden.

Spesielt lønnsomt er anlegget nå som strømprisene er høye.

Danskene produserer fem millioner tonn avfall hvert år, cirka 860 kilo per person. Dette er fire ganger flere enn i Latvia. Kun ikke-resirkulerbart avfall, som ellers måtte deponeres, forbrennes. 300 biler kommer inn på fabrikken i København om dagen og avfall importeres også fra andre europeiske land. Det importerte avfallet blandes først med to bøtter. De blandes slik at de brenner bedre. Først da går avfallet til forbrenningsovnen, hvor varmen er 1000 grader Celsius. I løpet av året brennes 590.000 tonn avfall på denne måten. Dette er litt mer enn det som bringes til Gatlini hvert år. Rundt 90 000 danske husstander får strøm fra dette anlegget og varme til 80 000 husstander. Ved forbrenning produseres gasser som filtreres og renses. Utformingen av en slik fabrikk er dyr. Danskene har investert 650 millioner i det. Det tar 20-30 år å betale for seg selv, i løpet av denne tiden må anlegget hele tiden etterfylles med avfall.

Miljøforsker Jānis Brizga er kritisk til Latvias avfallsforbrenningsprosjekt. En stor fabrikk vil kreve mye avfall, men EU går i motsatt retning og vil at folk skal produsere mindre avfall. Dessuten er brenning, ifølge miljøorganisasjoner, ikke den mest miljøvennlige måten å håndtere avfall på. Selv om teknologier har utviklet seg og forurensning er minimal – CO₂ mengden som kastes opp i himmelen er betydelig.

På den annen side er arkitekt Beatrice Šteina av motsatt oppfatning og mener at renovasjonsstasjonen passer inn i Rigas utviklingshistorie og bør være et bygg som er åpent og tilgjengelig for publikum. Arkitekten viet oppgaven sin til et potensielt avfallsforbrenningsanlegg, og siden anlegget ville produsere varme,

han kom opp med ideen om fabrikklagde bassenger hvor innbyggerne i Riga kunne svømme.

Tre forbrenningsanlegg er allerede rapportert i den nasjonale avfallsplanen: en i Ventspils, en annen i Latgale og den tredje i Riga. En konkret beslutning om å bygge et avfallsforbrenningsanlegg i hovedstaden vil måtte tas av kommunene i Riga og de 11. rundt Pierīgas kommuner i løpet av det neste året.

Rapporter en feil