I følge Vaida er det å ri i skogen den beste forfriskningen for sjelen.

Veien til bedring er lang, krever mye arbeid, tålmodighet og egenkjærlighet, overbeviste gründeren Vaida Strazda, som har gått gjennom en dyp depresjon.

– Når jeg ser tilbake og tenker på hvilken forrædersk sykdom det var, når alle ser på deg som en sunn, sterk, vellykket kvinne, og faktisk i flere dager kan du ikke lenger klare deg uten smertestillende, du vil ikke lenger se mennesker, føle helt tom, ulykkelig, ingen gleder seg, han vil ikke ha noe lenger, husker Vaida. – Det er vanskelig for meg å si hvor lenge det varte, for det er en veldig sammensatt lidelse. Humørsvingninger, manglende evne til å slappe av, konsentrere seg, kommunisere først, etterfulgt av fysisk smerte og depresjon. I mitt tilfelle var det 12 år med selvhån å bosette seg i et nytt land (jeg kom til Sverige alene med datteren min). Deretter følger 3-4 år med trivsels»fond», som jeg ikke engang husker periodene av, til tross for at jeg gikk på jobb hver dag og gjennomførte min vanlige hverdag.

Vaida og Keiron

Etter å ha søkt hjelp, fikk Vaida en resept på antidepressiva, som var hennes største sjokk. Den unge kvinnen trodde ikke det var en vei ut, tvert imot så det ut til at hun stupte inn i sykdommen. «Jeg var sikker på at pillene ikke ville kurere min svekkede sjel,» sier Vaida.

Vi dro for å bo i en liten by, hvor levestandarden er mye enklere og du er i naturen hver dag. Tempoet ble redusert. Jeg husket en barndomsdrøm og en livslang kjærlighet til hester. Med støtte fra familien våget jeg å tro at ja, jeg kan ta vare på dette praktfulle dyret.

Autonome kjøretreninger

– Jeg dro for å se en hest alene, jeg skjønte ingenting av dem, hva jeg skulle se etter når jeg kjøpte et slikt dyr. Jeg så øynene hans og kjøpte den. En trist pensjonist med en racingkarriere hvis alternativer enten var en uvitende kjøper (meg) eller et rot. Jeg betalte ikke engang for turen, så jeg spurte selgeren litt om hvordan det var under turen – hesteelskeren snakker med et smil. «Det viste seg senere at han var en uhemmet hest,» ler Vaida, «men med et stort hjerte og takknemlighet for å ta vare på ham.»

Andre juledag tok Vaidas mann og bror med seg hesten hjem. Dagene var fylt med dyrestell, fysisk arbeid, å finne ny informasjon og daglige utfordringer for å lære å ri. Ikke lenge etter gjenopplivet hesten og kvinnens sjel begynte å leges, depresjonen bleknet.

Vaida, som har hatt hest i tre år, sier hun ikke lenger kan forestille seg livet uten disse dyrene. Han trodde heller ikke at avgjørelsen om å kjøpe hest ville være en så fullstendig livsendring til det bedre, men han er veldig fornøyd med det.

– Noen livsvendinger bestemmes ovenfra, andre kan du velge selv. I mitt tilfelle var det å gi opp antidepressiva og lytte til hjertet: å kjøpe en hest. Dette førte meg nærmere naturen og senket livets tempo. Jeg ønsker på ingen måte å formidle at jeg anbefaler at mor er inaktiv. – Den psykiske helsen ved utvandring er bare et veldig aktuelt tema, dessverre er det stort sett fortsatt tabu. Dette må diskuteres.