På forblåste åsrygger går brødrene Jåma i slalåm mellom vindturbiner som reiser seg så langt øyet kan se, hvor dyrene deres kom på beite om vinteren. Klimanød eller ikke, for disse reindriftsutøverne må turbinene forsvinne.
«Tidligere var området perfekt for reinsdyrene våre. Stedet var ulastelig, jomfru av all menneskelig aktivitet. Nå er alt ødelagt,» klager den yngste, Leif Arne, bak rattet på sin 4×4.
En moderne Don Quijote, medlemmer av den samiske minoriteten i Nord-Europa er sterkt motstandere av store vindprosjekter og annen «grønn» infrastruktur, som de anklager for å redusere deres levebrød og krenke deres forfedres tradisjoner.
En klassisk fortelling om leirgryten kontra jerngryten, men denne gangen kan leirgryten vinne.
I en oppsiktsvekkende dom slo Høyesterett i oktober fast at to vindparker reist på Fosen-halvøya (Vestlandet) krenket retten til seks samiske familier, inkludert Jåma-brødrene, til å dyrke avlingene sine, i strid med FN. tekst, den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Med fire små naboanlegg utgjør de aktuelle parkene, Storheia og Roan, den største vindparken på land i Europa, med en samlet kapasitet på 1.057 MW, nok til å dekke energibehovet til over 170.000 husstander.
Hvis de 11 sorenskriverne i det høyeste rettsorganet i landet enstemmig har holdt ekspropriasjonene og driftstillatelsene gitt for byggingen av de 151 turbinene ugyldige, har de ikke sagt noe om deres skjebne …
«Disse turbinene må demonteres.» For Jåma, oppdrettere fra far til sønn i utallige generasjoner, er det ingen tvil.
Ferdigstilt i 2020 fratar Storheia vindkraft dem, sier de, det «beste» av de tre beitene som de vekselvis kjører storfeet til om vinteren.
Nomadiske reinsdyr beveger seg med årstidene for å se om laven – mosen de lever av, spesielt i den kalde årstiden – er grønnere andre steder.
– Ikke et reinsdyr rundt –
Over skulderen skanner den eldste av Jåmaene, John Kristian, horisontlinjen sprudlende av hvite kjemper med kikkert. Ikke skyggen av et reinsdyr som går rundt.
– I dag er det umulig for rein å komme hit med alle de enorme forstyrrelsene som skyldes at turbinene snurrer og snurrer og skremmer dem. Og så lager de så mye støy, forklarer han.
«Det er også veier … Naturen her er fullstendig ødelagt. Det gjenstår bare stein og grus.»
For Høyesterett hadde en lavere rettsinstans foreslått at tapet av denne jorda ble oppveid av økonomisk kompensasjon for å la gårdbrukere mate dyrene sine med fôr om vinteren.
Netto avslag av interessentene. – Reinsdyrene må finne maten. Hvis vi fôrer dem, er det ikke lenger tradisjonelt jordbruk, forklarer Leif Arne.
Hvis det ikke gjøres noe, må imidlertid jåmaene redusere flokken sin i mangel på tilstrekkelig beite – størrelsen er taus fordi «det ville være som om vi utbasunerte hvor mye penger vi har i banken».
Som 55-åring lever Leif Arne allerede på stram linje: I retten hevdet han at virksomheten hans bare hadde generert en margin på under 300.000 kroner (mindre enn 30.000 euro) i 2018.
Færre dyr og vitaliteten til flokken hans skyter i været.
Foreløpig har løsningene ventet på seg.
«Vi tar Høyesterettsdommen svært alvorlig (…) Det er klart vi ønsker å endre på ting, forsikrer Torbjørn Steen, talsmann for Fosen Vind, konsortiet som forvalter det meste av vindparken.
– Neste steg er å definere driftsforholdene som sikrer at disse vindturbinene kan fungere uten å krenke rettighetene til reindriftsutøvere eller true flokken. Det vi fokuserer på nå er rett og slett en dialog med bøndene, lover han.
– Dantes dilemma –
Som største aksjonær i prosjektet anklaget via Statkrafts offentlige konsern, er den norske stat kastet inn i et skremmende dilemma.
Hvordan håndheve rettsavgjørelsen og bevare samenes rettigheter uten å gå på bekostning av viktige økonomiske interesser – de seks parkene til Fosen vindpark koster til sammen over 1 milliard euro – eller en allerede langsom økologisk overgang?
Storheia og Roan alene stod for mer enn 20 % av vindenergien produsert i Norge i 2020, ifølge Fosen Vind.
Olje- og energidepartementet, som hadde utstedt de ugyldige konsesjonene, ba umiddelbart om ytterligere ekspertrapporter.
– Vi har ikke tatt stilling til om installasjonene vil bli stående helt eller delvis, sier statsråd Marte Mjøs Persen til AFP.
En skuffelse for samene som ser på det som en måte å leke med tiden mens turbinene fortsetter å snurre i full fart, også en måte å omgå den langsiktige rettsavgjørelsen.
«Staten må erkjenne at det er gjort alvorlige og viktige feil i 20 år og kan gjøre det ved å beklage,» reagerer Silje Karine Muotka, president i Sameting, Sametinget i Norge.
– Og konkrete handlinger må følge: Driftstillatelsen må kanselleres, vindturbinene demonteres rent og enkelt og området restaureres, vegeteres på nytt og returneres til bøndene, sier han til AFP.
For hver dag som går mister 40 år gamle oppdretter Sissel Stormo Holtan mer og mer troen på rettferdighet. Han kjempet mot Roan vindpark – med suksess, mente han.
«Vi vant, men ingenting skjer. Det er rart å måtte kjempe igjen og det føles urettferdig,» sa han og ga cladonia-baller til en ung foreldreløs hjort, nå fullt temmet.
Smilende og irritert på samme tid betror hun seg til trettheten.
– Jo før de demonterer vindturbinene, jo raskere kan vi gjenbruke området, sa han. Før du legger til, resignerte: «Dette området, jeg tror ikke at jeg en dag vil kunne gjenbruke det. Kanskje datteren min eller barnebarna mine …».
– Vetorett? –
Et urfolk som tradisjonelt har levd på reindrift og fiske, samene – en gang kalt samer – har en smertefull historie.
Dette fellesskapet med rundt 100 000 medlemmer spredt over Norge, Sverige, Finland og Russland ble utsatt for brutale assimileringsforsøk på 1900-tallet, og «dets» land er nå ute av drift av energi, gruvedrift og annen vei- eller turistinfrastruktur.
Før Storheia og Roan ble det opprettet andre vindparker i disse regionene, og andre er under bygging eller under utvikling.
Et samarbeidsorgan mellom sametingene i Norge, Sverige og Finland, sametingsrådet etterlyser nå en slags vetorett.
Ethvert vindprosjekt må få godkjenning fra lokale samer og deres folkevalgte, ellers må det suspenderes, heter det i en uttalelse vedtatt i januar 2021.
Samtidig som rådet erkjente at «klimaendringer er et alvorlig problem som påvirker det samiske samfunnet», mente rådet også at tiltak for å stoppe dem «ikke må ha negativ innvirkning på urfolks kultur og levekår».
Den norske høyesterettsdommen bringer vann til sin mølle.
Avgjørelsen kan ifølge mange kommentatorer danne en rettslig presedens som kan tynge andre infrastrukturprosjekter i de enorme territoriene der samene bor, i Norge og i nabolandene.
– Andre virksomheter vil tenke seg om to ganger før de starter et prosjekt uten at lovligheten på forhånd er verifisert i domstolene, sier Susanne Normann, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. .
Problemet er det samme i hele Norden.
I Finland, en nasjon som har som mål å bli ledende innen elektriske batterier, gir gruveprosjekter, kanskje til og med mer enn vindturbiner, samene det vanskelig.
Spesielt: to letetillatelser gitt på tundraen nær landsbyen Enontekiö (nord-vest), en region kjent for sitt fantastiske landskap og som bør inneholde viktige mineralressurser.
– «Dobbel straff» –
Skremmende over de økologiske ødeleggelsene som gruvedrift kan ha forårsaket i andre deler av landet, har samene samlet inn over 37 000 underskrifter i 2020 i et opprop der de kritiserer administrasjonen for manglende konsultasjon av befolkningen og innvirkningen på jordbruket. lokale reinsdyr.
Samene bor først og fremst i Arktis, en region som varmes opp tre ganger raskere enn planeten, og er i forkant av klimaendringene.
– Vi som har bodd og jobbet her hele livet ser hvordan vegetasjonen endrer seg, området der trærne vokser endres, permafrosten smelter, nye arter av insekter og planter kommer til, sier Matti Blind Berg, som reiser trær. rein nær Kiruna i Nord-Sverige.
Mye mer svingende enn før, termometeret veksler perioder med kulde og varme, og dekker bakken med tykke islag som kan hindre reinsdyr i å få tilgang til laven og drivstoffkonkurranse blant gjetere i beiteområder.
I denne til tider allerede eksplosive konteksten øker vindparkene, årer av kobber eller sjeldne jordarter som er bestemt for en stadig mer elektrifisert økonomi, og skogene som er plantet for bioenergi, presset på territoriet.
«Jeg har full forståelse for at vi trenger en økologisk overgang, jeg er den første til å si det», forsikrer Matti Blind Berg. — Men jeg synes det er mildt sagt merkelig at en grønn omstilling går på bekostning av naturen.
For Susanne Normann ved Senter for utvikling og miljø representerer klimaendringene «en dobbel straff for urfolk».
«Non seulement ils sont parmi les plus exposés aux effects du changement climatique mais ils doivent aussi en payer le prix sous la forme de parcs éoliens et de barrages hydroélectriques bâtis sur leurs territoires au nom de la lutte contre le réchauffement», note-t- Hun.
«Hvor er rettferdigheten når vi vet at de selv bidrar lite?».
«Henivne zombieforsker. Uhelbredelig matspesialist. Lidenskapelig nettinteressert.»