Det har kanskje blitt hørt om mindre i det siste, men mange vil huske eksplosjonen i 2020 som skjedde i havnen i Beirut, Libanons hovedstad. Mer enn 200 mennesker døde i eksplosjonen og rundt syv tusen ble såret. Katastrofen forårsaket også mer enn 10 milliarder euro i skader. Som vi godt husker var det en russisk forretningsmann som lagret ammoniumnitrat på et skip.

For andre kan Libanon være mest kjent for sin 15 år lange borgerkrig, der rundt 120 000 mennesker døde og ytterligere en million flyktet. Nå er Libanon selv blitt et vertsland for millioner av flyktninger.

Et interessant bilde er også observert i den nasjonale befolkningsstatistikken, der data viser en befolkning på 5,2 millioner et sted og 6,8 millioner et annet. Disse dataforskjellene kan forklares av flere årsaker. For det første var Libanon vertskap for 1,5 millioner syriske flyktninger. For det andre på grunn av den nåværende følsomme politikken til konfesjonalismen.

Det skal sies at dette bare er en liten del av den libanesiske befolkningen. Det totale antallet libanesiske diasporaer i verden er anslått til over 15 millioner mennesker.

Midtøsten, borgerkrig, stridigheter, deilig mat og en eksplosjon i havnen – hva folk du møter på gatene i Riga vet om Libanon.

Ser man på det historiske navnet på landet, er det et interessant ordspill. Navnet Libanon kommer fra navnet Libanonfjellet, som betyr «hvitt» fra det fønikiske språket. Det er svært sannsynlig at dette navnet ble gitt på grunn av de snødekte toppene på fjellet.

Landets mangfoldige arv er dets rike kultur, religion og historie. Libanon har sett flere utenlandske erobringer, inkludert romerske, arabiske og tyrkiske. Landet ble selvstendig først i 1943. Siden den gang har Libanon opplevd mange politiske omveltninger, til tross for sin tidligere status som regionalt kommersielt og finansielt senter.

Konfesjonelle manifestasjoner

Landets utenrikspolitikk og innenrikspolitikk har også vært sterkt påvirket av nabolandene. Den syriske hæren okkuperte Libanon fra 1976 til 2005. Libanon har også opplevd militære angrep fra Israel, noe som har ført til at spørsmålet om Libanons grense mot Syria og Israel forblir uløst.

Libanon er en demokratisk republikk med elementer av sekterisme, som betyr at regjeringssetene deles mellom representanter for religiøse samfunn. De 128 setene i parlamentet er delt mellom kristne og muslimer og proporsjonalt også mellom 18 ulike kirkesamfunn og 26 regioner. Før 1990 hadde landet et kristen-muslimsk forhold på 6:5 til fordel for kristne, men Taif-avtalen, som avsluttet den libanesiske borgerkrigen, justerte dette forholdet for å sikre lik representasjon av tilhengere av begge sider.

Denne fordelingen gjelder også for høyere stillinger. Den ble dannet etter følgende prinsipp: presidenten er en maronittisk kristen, som er det største kristne kirkesamfunnet i landet; statsministeren er sunnimuslim, parlamentets president er sjiamuslim, visestatsministeren og nestlederen i parlamentet er østortodokse.

Dette systemet eksisterer for å motvirke konflikter mellom religiøse samfunn og for å reflektere den demografiske fordelingen av de 18 regjerings-anerkjente religiøse gruppene. Libanesisk internpolitikk er spesiell ikke bare for dette, men også for det faktum at den libanesiske opposisjonen siden 2008 har fått vetorett i Ministerrådet.

Når det gjelder befolkningen i Libanon, skal det sies at landet siden 1932 ikke har gjennomført en offisiell folketelling.

Forklaringen på dette er den delikate konfesjonelle politiske balansen som eksisterer i landet mellom de forskjellige religiøse gruppene i Libanon. Derfor er vanlig praksis i Libanon å identifisere libanesere som etniske arabere. En fire prosent armensk minoritet bor i landet, mens majoriteten, eller 95 %, er arabere. Av disse er totalt 2/3 muslimer og 1/3 er kristne.

Den kjente legen av libanesisk opprinnelse i Latvia, Hosam Abu Meri, valgt i den nye lovgiveren, som også er æreskonsul for Libanon i Latvia, fortalte mer detaljert om dette særtrekket til Libanon.

«Fra 1990-tallet og frem til i dag er Libanons politiske stabilitet null – det er ingen. Mens den syriske hæren fortsatt var i Libanon og den politiske mentoren eller kontrolløren av Libanon var den syriske regjeringen, dro de til Syria hver gang libaneserne de kjempet internt. , hvor de ble bedt om å sette seg ned ved bordet og ordne opp. Jeg vil si dette, siden Syria forsvant og libaneserne ønsker å styre landet sitt etter deres synspunkter, krangler de hele tiden. Denne splittelsen går ikke bra fordi presidenten mister mye makt, han kan ikke gjøre alt som du vil, så hvis presidenten vil noe, men statsministeren ikke vil det, eller speakeren ikke vil noe, eller parlamentet ikke støtt det, så går ingenting fremover.

Det er derfor vi så den politiske krisen i 2006 og 2007: det var to og et halvt år uten en president. (..) Politiske partier tilhører i hovedsak sin egen religion – problemet med dette systemet er at hvert parti er representert av en bestemt religion. Når vi for eksempel skal snakke om rettighetene til kristne eller muslimer, så går muslimer sammen, kristne går sammen, eller sunnimuslimer går med maronitter, og hele tiden mangler det refleksjon rundt landets utvikling, men [domāšana] for interessene til din religion, gruppe, parti, slik at utviklingen av landet ikke skjer, noe som var rundt 2005, da det fortsatt var statsminister Rafik Hariri, som ble drept 14. februar, og det politiske livet er ustabilt siden den gang Deretter.

Nok en gang ser vi politisk-religiøse diskurser, for eksempel før valget. Akkurat som i Latvia før valget snakker hvert parti om latviere og russere, så snakker alle om representasjonen av deres religion og aktiverer folket til å bli gjenvalgt. Det er derfor ingenting fungerer. Ok, jeg er ikke for det faktum at presidenten i landet absolutt kan gjøre hva han vil, men for øyeblikket er det ingen institusjoner som kan [iesaistīties], når det er problemer i regjeringen mellom statsministeren, som er sunnimuslim, og presidenten, som er maronittisk – (..) derfor er Libanon i en veldig, veldig, veldig dyp krise – både økonomisk og politisk. Og jeg ser ikke akkurat nå, i 2022, hvordan dette systemet kan endres.»

Libanons økonomi i skyggen av borgerkrigen

Ifølge data fra Verdensbanken er Libanons bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger ved kjøpekraftsparitet 10,5 tusen euro, sammenlignet med 28 tusen euro per innbygger i Latvia. Og det var den libanesiske borgerkrigen, som varte fra 1975 til 1990, som skadet libanesisk infrastruktur alvorlig, halverte landets økonomi og mistet sin posisjon som Midtøstens finanssentrum.

Etter at borgerkrigen var over, gjenoppbygde Libanon mye av sin krigsherjede økonomi ved å låne tungt fra lokale banker, noe som ga regjeringen en enorm gjeldsbyrde.

Kroniske finansunderskudd har økt Libanons gjeld i forhold til BNP til 174 %, en av de høyeste i verden. Mesteparten av gjelden holdes internt av libanesiske banker.

I mellomtiden har Venezuela verdens største gjeld, 300 % av BNP, etterfulgt av Sudan, Japan og Hellas.

Videre har den syriske konflikten også forstyrret transportkorridoren gjennom Levanten, som er så viktig for Libanon. Tilstrømningen av nesten en million registrerte og rundt 300 000 uregistrerte syriske flyktninger har økt sosiale spenninger og skjerpet konkurransen om jobber med lav kompetanse og offentlige tjenester.

Libanon står fortsatt overfor en rekke langsiktige strukturelle svakheter som dateres tilbake til før den syriske borgerkrigen, nemlig svak infrastruktur, dårlig tjenestelevering, institusjonalisert korrupsjon og overdreven byråkrati.

Tatt i betraktning at landets store utgifter går til gjeldsbetjening og statsansattes lønn, klarer ikke Libanon normalt å dekke samfunnets grunnleggende behov, som vann, elektrisitet og nødvendig transportinfrastruktur.

Det må konkluderes med at grunnen til Libanons utfordringer har vært folkets manglende evne til å se forbi deres tro.

Korrigering av det berømte ordtaket fra Bibelens gamle testamente, som oftest tilskrives Mahatma Gandhi, ville passet her: «Et øye for øye fører til at hele verden er blind».

En by med en lang historie – Bibla

Bibla er en by som ligger omtrent 30 kilometer nord for Beirut ved Middelhavskysten. Det var her på 1400-tallet f.Kr. at de berømte fønikerne bodde, hvis innflytelse på et tidspunkt spredte seg over hele Nord-Afrika. Bybla antas å være et av de eldste kontinuerlig bebodde stedene på planeten.

Estimater viser at dens opprinnelse går tilbake til 8800 f.Kr

Bybla var også hovedhavnen for den berømte sedertren i Libanon og for eksporten av tømmer generelt til Egypt. Det første kjente alfabetet i verden ble også opprettet her.

Libanon har også produsert vin i rundt seks tusen år, takket være Bekaa-dalen i det sentrale Libanon. Dalen har skapt et ideelt terreng for vindyrking og vin produseres der fortsatt i dag. En av de mest kjente libanesiske vinene er «Chateau Ksara».

Det er betydelig at fønikerne kan ha vært blant de tidligste vinprodusentene og handelsmennene i verden.

Helligdager bør også nevnes: det er 16 av dem i Libanon, som er en av de høyeste frekvensene av helligdager i verden. Bare India og Colombia har flere helligdager: 18 hver.

Årsaken er enkel: på grunn av det libanesiske politiske systemet, ettersom det er 18 offisielle kirkesamfunn. Derfor, for å bevare viktige høytider for alle religioner, er antallet større.