Einars Gnedojs var en av de spillerne som la grunnlaget for suksessen til «Skonto FC» i latvisk fotball og anerkjennelse på den internasjonale arenaen. Så var det «Forums-Skonto»-laget under ledelse av trener Mark Zahodin, som vant det latviske mesterskapet i 1991, men så var Einars latvisk mester i ytterligere tre år som medlem av laget hans. Han var også lagkaptein. Før det klarte han – en elev ved fotballskolen «Daugava» i Riga – å tilbringe to sesonger i rekkene til Liepāja «Zvejniekas» i USSRs 2. ligamesterskap, mens han debuterte i det latviske mesterskapet (PSR) som del av Line «Torpedo». I 1993 ble Einars Gnedojs anerkjent som den beste forsvarsspilleren i det latviske Premier League-mesterskapet.

Han ble med på det latviske landslaget under ledelse av Jānis Gilas nesten umiddelbart etter gjenopprettingen av uavhengigheten og deltok i landslagets andre kamp etter gjenopprettingen mot det maltesiske landslaget. Einars fortsatte sin fotballkarriere til han var 32 år i rekkene av Brocēnis «Starts», «Sadam» fra Tallinn, «Skonto-Metāls» og «Universitas» i Riga (exRAF). Etter endt spillerkarriere viet Einar seg til dommeren, men dro deretter på jobb i Norge, hvor han ikke glemte fotballen: I tillegg til grunnarbeidet trente han barn og unge, dømte og lærte seg norsk. Det var i Norge han ble diagnostisert med den onde sykdommen …

Det kan sies at vi hadde kjent Einars siden opprettelsen av «Forums-Skonto»-laget (Einars Darjas daværende ektefelle var spiller i «Vārpa»s håndballmesterlag og det latviske landslaget) og vi kommuniserte mer eller mindre nesten frem til kl. hans død fortalte han oss alltid når han skulle besøke Riga, vi møttes nesten alltid.

I fjor sommer var Einars på besøk i Riga, men vi møttes ikke og snakket. Først nylig fikk jeg vite av Einars tidligere samboer og sønnens mor at selv da hadde Einar det dårlig med helsen, at han allerede da kjempet mot en sykdom. Kanskje det var derfor hun egentlig ikke ville møtes, men ikke sa det? Det ville ikke være en overraskelse om han var det, da Einar nok ikke ville opprøre noen unødvendig. Han kunne være en skarp forsvarer og til og med hensynsløs på banen, han var veldig vanskelig å slå «en mot en», men hjemme var han en stille, høflig, rolig og vennlig person. Når du møtes – smilte alltid.

Så det vil forbli i vårt minne.
Lett sand, Einar …