Før Intaras opptreden sa ingen ekspert at mye vil avhenge av hvordan Eurovision-TV-operatørene vil vise sangeren vår, fordi Busulis er sterk med sine grimaser. Jeg vil si her: beklager, hvis sangen er bra, er det ikke så viktig hvor kameraene er og hvor langt eller nært de «trekker» sangeren. Har kameraene stadig «fanget» den estiske jentegruppen «Urban Symphony» i forgrunnen? Det samme kan sies om representanten for Norge Aleksandras Rybak og den litauiske sangeren «Sasha son(g)». Alle kom seg til finalen.

Da litaueren byttet fra engelsk til russisk og ropte «Bravo», begynte rommet å applaudere. Ifølge øyenvitner ønsket den russiske offentligheten, til tross for mellomstatlige forbindelser, også den estiske opptredenen hjertelig velkommen.

Komponist Raimonds Pauls bemerkning før arrangementet viste seg å være berettiget: «Busulis valgte en for komplisert sang for Eurovision.»

Den aggressive måten å snakke på, som kler Busulis så godt, ble denne gangen plassert i en upassende setting. Hvis sangen ikke er valgt i henhold til hendelsen, har den ingen melodi, den har ikke noe skue, og nærbildet av grimasen til en talentfull solist vil ikke redde den. Dessuten, under forhold der bare noen få ord tydelig kan forstås fra teksten til sangen, var valget av det strategiske målet å adressere og erobre publikum i det tidligere Sovjetunionen med det russiske språket ikke berettiget.

Aivars Pastalnieks/ Foto: LETA, arkiv til forlaget «Rīgas Vilņi».