Det må være elefantskinn, en diplomatisk hjerne og en spesialutdanning – det mener den politiske legenden Olga Dreģe, som på 1990-tallet ble kjent med politikken på nært hold. En samtale med Olga Dreģis om politikk, samfunn, filmer og kjærligheten til seerne Ved datidens veiskille.

En av tradisjonene på sankthans er også å se filmen «Limousine i sankthansfargen». Vi har allerede møtt regissøren av filmen Jānis Streičs, manusforfatteren Māris Sviris, denne gangen en samtale med en av de mest strålende karakterene i filmen: familiens overhode Tutur, Erikas kone, Ugas mor, en historiker som noen ganger har en hjerteforkjølelse, Dagnija, eller skuespillerinnen Olga Dreģis.

«Jeg er heldig med regissørene, så kanskje de filmene har vært på skjermen så lenge. Til nå,» sier Olga Dreģe.

Allerede i en samtale med teaterviteren Livija Akuratera i 1974, nevner skuespillerinnen både sjenanse og hennes arroganse, som var mye i livet hennes, innrømmer nå skuespillerinnen.

«Jeg levde min barndom alene i tretoppene, tok en slank bjørk på toppen og falt, den brast ofte. Selv om bevisstløshet ikke skader meg. Som jeg sier til mine kolleger i dag, er jeg en luftens mann.

Selv i Norge på stupet snur jeg opp ned, jeg vil at verden skal være slik … Jeg gikk også på hendene, Pēteris Liepiņš og jeg gikk begge på hendene mine. Jeg lærte å beite, sier Olga Dreģe. Jeg har mye frekkhet, men også sjenanse.

Ulike forhold faller sammen der og etterkrigstidens fattigdom setter sine spor. Jeg gikk ikke på skolen eller jeg gikk veldig tidlig, så jeg så ikke at jeg ikke hadde frakk men faren min hoven Jeg går, kler av meg raskt og setter meg sjenert i timen for at flanellbuksene ikke skal klemme knærne mine. Men lærerne fortsatte å berolige meg.»

Audacity, men var det mye lidenskap? Du brente alle dine kjærlighetsbrev og korrespondanse i landet i din søsters ovn.

«Faktisk, bak er alt å brenne. Hvis de slektningene er interessert i noe og forblir, er det greit, men en person må holde seg til sin egen tid. Med datidens lidenskaper, lyst og mote. Det var ikke for ingenting Paul Putniņš hadde et ordtak – alt går Olga Dreģe.

I sin hilsen til kantonen Alba nevnte han synder, hemmeligheter, lidenskaper.

«Men jeg er overbevist om at det bør bli hos den enkelte. I dag er det veldig mote å avsløre alt, men generasjonen før meg og min generasjon er de som holder det,» sier Olga Dreģe.