Noen innbyggere håper Kherson blir løslatt. Men det er noen som ikke vil ha oss løslatt. Heldigvis er dette den minste delen. Jeg, familien min og alle vennene mine venter på frigjøringen av Kherson.

Jeg har skrevet på Facebook siden krigens første dag. Der deler jeg informasjon om hva som skjer i byen, min tilstand og mine inntrykk. Jeg broderer også ukrainske t-skjorter. På et tidspunkt skjønte jeg at det ikke lenger var trygt for meg å være hjemme, fordi de ville se etter meg. Og rett under balkongen min i fabrikken ved siden av ligger brakkene til det russiske forsvaret. Buryatene gikk inn i den og etablerte en reparasjonsbase. Rett under balkongen min. Det er klart at det ventes raketter som er skutt opp av den ukrainske hæren der.

På sosiale medier later jeg som om jeg fortsatt bor der jeg en gang var. Selv om jeg faktisk bodde i et helt annet distrikt den andre måneden. Jeg bor i en leilighet med venner som har forlatt Kherson.

Vi vet aldri hvordan soldatene vi møter på gaten vil oppføre seg. Det er de som er høflige og korrekte, og så er det buryatene. De opptrer veldig skamløst. Jeg kranglet med dem i butikken. De begynte å fortelle meg at de var hjemme her og at jeg måtte dra hvis jeg ikke likte noe. Jeg kranglet med dem og skjønte at det kunne ende ille.

Dagestanere og tsjetsjenere forstår ikke hva som skjer her. De ser ut som de ville ha dratt hvis de hadde hatt sjansen. Jeg prøvde å gi dem et telefonnummer for å ringe den ukrainske hæren og overgi seg.