Flere norske korrespondenter i ulike deler av Ukraina forteller daglig norske seere om situasjonen i det krigsherjede landet. Med hjelmer i hotellets underjordiske garasjer, store bokstaver «TV» på brystet.

Etter å ha sett på slik kunnskap i lang tid, var det virkelig skummelt å forlate huset. Flyselskapet kansellerte imidlertid ikke flyvningene, så vi bestemte oss for å ta en liten tur og fullføre den. Vi har lyktes.

I Litauen har vi sett flere visninger av visuell støtte i Ukraina enn i Norge. På gatene – enorme plakater på broer og husvegger, flagg og bannere på biler.

I det stille og forsiktige Norge har jeg ikke sett så levende symboler på Ukraina, men folk har lenge støttet ukrainere i å samle inn skoleklær, som så fraktes i containere til et fortsatt fredelig, nå krigsherjet land.

Nordmenn tar også imot flyktninger, har opprettet humanitære organisasjoner i Moldova og Ukraina og samler inn bistand fra lokalbefolkningen. Før avreise hørte jeg en melding om at det norske apoteket ville få lov til å selge jodpiller igjen, men da jeg sjekket før jeg forlot det lokale apoteket, svarte farmasøyten at hun bare ville få en den første dagen i mars.

En kvinne, beskrevet i dag i en lokal regionavis på Vestlandet, forteller at hun begynte å samle opp mat, hygiene, jod og vann for andre gang på relativt kort tid. Noen ler av det, andre sier at det er typisk og støttende for oppførselen til «prepers» som forberedelse til katastrofer.

Jeg tror det blir flere og flere av dem i Norge. Ikke helt det, nordmenn glemmer aldri at de har en grense til Russland. Men livet går videre og etter vinterferien håper jeg å lykkes med å komme tilbake til stedet vi kom fra for jobb og skole.

Når vi kommer tilbake vil vi fortsette å følge nøye med på situasjonen i Øst-Europa og om nødvendig hjelpe de som kommer til oss.

Hvis du vil dele dine meninger og følelser om krigen i Ukraina, skriv til oss pilieciai@delfi.lt