Det er ulike historier om norske fengsler i for eksempel Latvia, som ikke lenger er fengsler, men hoteller. Det sies at dette ikke er en reell straff, men en rekreasjon. For å avkrefte ryktene og finne ut hva som foregår i norske fengsler, inviterte vi Kristin Franklin Saunes, seniorrådgiver i avdelingen internasjonalt samarbeid i Kriminaldirektoratet.

Det første jeg vil spørre om er en stereotypi som råder i samfunnet vårt, det vil si i Latvia. Det vil si at mange latviere synes at fengsler i Norge er mer som gode hoteller, så jeg ville spørre: hva synes det norske samfunnet om norske fengsler og fengselssystemet generelt?

Jeg synes det ligner litt på Latvia, men i Latvia er dette synet mer ekstremt enn det du sa, dette stigmaet og hva folk synes om fanger og fengselssystemet generelt. I Norge kommer det også mye an på hvem du snakker med. Det er folk som tenker på samme måte: Vi skal ikke bruke penger på fengsler, de fortjener å være der, de skal straffes. Men generelt er folk mer åpne og forstår at fanger vil komme ut før eller siden [no cietuma] og de vil bli noens naboer.

Jeg tror de fleste i dag forstår at det er viktig at innsatte blir behandlet godt for rehabilitering, for de vil ikke sitte i fengsel for alltid. I Norge er straffene relativt lette, mange tilbringer bare noen få måneder i fengsel og deretter løslatt. For mer alvorlige forbrytelser sitter de selvsagt flere år i fengsel, men mesteparten av tiden blir de løslatt, så det er veldig viktig at de klarer å bidra til samfunnet, forhåpentligvis til å jobbe og betale skatt. .

Men det kommer selvfølgelig an på hva som diskuteres. Du vil også alltid finne noen som vil si at fanger ikke fortjener TV på kameraene og lignende.

Det virker for meg som om problemet vårt, Latvia, er at det meste av samfunnet mener det, så vi har fortsatt en lang vei å gå for å endre dette, for ellers ville det bare ikke fungere.

Finnes det forresten noen myter om baltiske fengsler i det norske samfunnet?

Ja, jeg tror det absolutt finnes myter, og ikke bare om fengsler i de baltiske statene, men i Øst-Europa generelt, som er veldig dårlige, men som selvfølgelig avhenger av en persons kunnskapsnivå. Folk som har reist – og mange mennesker i dag har sett mange forskjellige land – innser at det ikke er noen reell forskjell.

Kan du fortelle om hverdagen i norske fengsler? Det vil si, hva skjer med en person fra den første dagen de blir fengslet?

Når en person kommer i fengsel, forblir de vanligvis i enheten der de blir evaluert slik at fengselspersonalet kan forstå hvor de vil passe best. Personalet bør også ta hensyn til kontaktene arrestanten allerede har og som arrestanten kan settes sammen med.

Selv om de alle bor i en enkelt celle, er det vanligvis 12 til 20 personer i samme enhet, i en korridor, og når de slippes ut fra cellene tilbringer de også tid sammen, så det er viktig at det er mennesker i samme gruppe som kan jobbe sammen.

Så de bruker vanligvis litt tid på denne evalueringsavdelingen i starten til de blir plassert på den avdelingen de synes passer best.

Hovedregelen er at innsatte skal gå på skole eller jobb. Selvfølgelig vil du alltid finne fanger som ikke en gang vil kunne gjøre det, men hovedregelen er å gå på skole eller jobb. Det er dette vi prøver å oppnå.

Det er mange innsatte som ikke en gang har grunnutdanning, og derfor kan få det i fengsel. Vi har fengselsskoler, så innsatte har mulighet til å lære hva de har savnet.

Eller de må jobbe. Dette er ulike typer arbeid, fra produktivt arbeid i fengsel til snekkerarbeid, men dette avhenger selvfølgelig av hver enkelt innsattes kompetanse. Det er også mange enkle jobber for de som ikke kan gjøre så mye.

Dette betyr hovedbetingelsen: de må gjøre noe, de kan ikke bare si, slappe av, ikke sant?

Ja, det stemmer, de kan ikke gjøre noe. Det er en plikt: å studere eller å jobbe.

Hva med folk som er avhengige av alkohol eller narkotika? Hvordan skjer resosialisering i disse tilfellene?

Vi har spesialenheter for rusavhengige fanger. Hvis jeg ikke tar feil, har vi i dag 12 slike avdelinger i Norge. Innsatte med avhengighetsproblemer kan overføres til en av disse enhetene hvis de ønsker det, men dette er et frivillig valg: de plasseres ikke i disse enhetene med tvang. Disse behandlingsprogrammene er basert på at en person ønsker å endre seg. Disse avdelingene med rusavhengige innsatte har spesielle programmer som fungerer og utfører spesielle aktiviteter som er annerledes enn andre fengsler.

Er det stor interesse fra innsatte for rehabiliteringsprogrammer?

Ja, det er interesse. Det er ganske populært. For ikke lenge siden, for noen år siden, økte vi antallet slike enheter og utvidet programmet til en rekke fengsler.

Disse narkomane har veldig strenge regimer, strenge regler og om en innsatt bryter reglene – det kommer selvfølgelig også an på hvordan reglene brytes og hvor alvorlig bruddet er – men bryter de reglene, blir de vanligvis tilgitt for første halvdel. , men den andre, ikke lenger. Og så må de tilbake til vanlig avdeling.

Det er et annet regime på disse avdelingene, for eksempel kan de drive mye mer idrett med andre innsatte som en del av rehabiliteringen. De kan gå lange turer i skogen, om vinteren kan de stå på ski, det vil si at de kan benytte seg av ulike muligheter for fysiske aktiviteter.

Jada, for de fangene som er sterke nok og som klarer å ta tak i et regime som ønsker å gjøre det, virker disse mulighetene veldig fristende fordi de er interessante, men de betyr også at du må følge reglene.

Hva skjer med en person etter at de har sonet straffen og blitt løslatt? Hva er norsk praksis?

I Norge har vi et landslag [mēroga] sosialt støttesystem; fengslene våre har som sagt kommunale skoler, det vil si skoler som opererer utenfor fengsler, men også underviser i fengsler. Det samme gjelder for eksempel kommunebibliotekene, som også sitter i fengsler. Likeledes leger, psykiatere, alt relatert til helsevesenet kommer fra det nasjonale helsevesenet; vi har ikke et eget internt helsesystem i fengslene, det er det samme som alle andre i landet.

Det er også et sosialt støttesystem: Vi har representanter som jobber selvstendig i fengsler og hjelper innsatte for eksempel med å finne arbeid, bolig og så videre. Dette er akkurat den samme tjenesten som enhver annen beboer utenfor fengselet kan få. Så alt skjer gjennom dette nasjonale systemet – å finne en jobb, et sted å bo – slik at alle disse problemene allerede er løst når fangen er løslatt.

Det kommer selvfølgelig også an på situasjonen til denne personen – om de har en familie, en god omgangskrets eller et sted å vende tilbake til, men det er selvfølgelig de som ikke har det, som bare har denne kriminelle kretsen som har ikke har egnet bolig, så åpenbart trenger disse menneskene hjelp.

Jeg vil også legge til at vi har dette nasjonale systemet, og det er selvfølgelig en idé som burde hjelpe: alle vil finne en jobb, et hus, løse alle praktiske problemer, men i det virkelige liv er det ikke alle som alltid får dette hjelp, akkurat som andre mennesker – det er tider da prosessen går veldig bra, men det er tider når ting ikke går så bra. Det er ikke som et eventyr hvor alt alltid vil gå veldig bra.

I tillegg til det statlige sosiale støttesystemet har vi også frivillige organisasjoner som vi samarbeider tett med. Vi har en stor og anerkjent internasjonal organisasjon som Røde Kors, som vi jobber aktivt med i kriminalomsorgen. Det fungerer med innsatte mens de soner, og setter i gang reintegreringsprosessen mens den innsatte fortsatt soner, noe som er veldig viktig for at det ikke skal oppstå situasjoner der en person kommer ut av fengselet og ikke har noe.

Dette er veldig viktig, for da kan fangene hjelpes på vei mot frigjøring. De har også et omfattende nettverk av ansatte utenfor fengselet og har som mål å hjelpe eks-innsatte med å takle de mange problemene de møter etter løslatelsen.

Dette er ofte personer med en lang historie med kriminelle handlinger, og når de løslates fra fengsel, skylder de ofte penger. Dessuten er de ofte ikke engang offisiell gjeld til enkelte offentlige myndigheter, men uformell gjeld til andre kriminelle. Og Røde Kors jobber med slike spesifikke problemer for å hjelpe dem med å takle denne gjelden og for å hjelpe dem i fremtiden.

Vi har også andre frivillige organisasjoner, som Wayback, som er en regional organisasjon som opererer i flere norske byer; de begynner også å jobbe med fangen mens han fortsatt er i fengsel og fortsetter å jobbe når fangen blir løslatt.

Dette er spesielt viktig for de som ikke har annet enn denne kriminelle kretsen, som ikke har familien og ressursene til å hjelpe og støtte.

Hvis du ble bedt om å nevne en av de viktigste tingene slik at en person ikke går tilbake i fengsel, hva ville det vært?

Aldri gi opp!

Jeg tenker på en tidligere kriminell som for tiden jobber for Røde Kors i Norge. Han har et svært langt kriminelt rulleblad for ulike narkotikarelaterte lovbrudd; var i de høyeste nyhetsoverskriftene i ulike norske aviser – i en tid da han var på høyden av sin kriminelle karriere, var han en notorisk «bad boy». Han klarte imidlertid å endre seg. Jada, han prøvde flere ganger og mislyktes flere ganger, men til slutt klarte han å forandre livet sitt, og sa at det viktigste med å sone straffen var at det var folk i fengsel som var villige til å gi ham en ny sjanse. Det faktum at han, til tross for all sin fortid, fikk en sjanse, og det fikk ham til å føle.

Folkeopplysningskampanjen «Ikke snu ryggen til! Støtt og engasjer deg! Resosialisering av fanger og straffedømte» gjennomføres som en del av prosjektet «Øke effektiviteten av resosialiseringssystemet» med økonomisk støtte fra Det europeiske sosialfondet. .