Jeg har hatt fantastiske kolleger og ledere har ikke vært sjefer, men ledere, også med hjertet og arbeidsevnen til en terminator. Og i vanskelige øyeblikk var sykehuset som en god venn: vi kom overens, jeg kom overens… Det var en tid da jeg bare følte meg i stand til å fungere på jobben, for når vi bruker uniform, blir vi leger ikke lenger oss selv. Følelser og egne vanskeligheter forblir i bakgrunnen, noen ganger til og med glemt.

Jeg er ikke den første og heller ikke den siste…

De siste årene har vært tøffe, de har satt et avtrykk på alles karakter og oppfatning. Pasienter har blitt «vanskelige» å kommunisere. Systemet kan ikke takle alt. Kjør ideen om å gjøre alt i reserve. De er imidlertid begrenset.

Jeg leste om reduksjon av budsjettet for inneliggende pasienter, at økende lønn vil styre timene som arbeides ikke bare i en institusjon. Det er ingen som jobber, overtid kan egentlig ikke betales – det er syklisk og noen ganger kan det være det, noen ganger kan det ikke – legers lønn og overtid er ikke helt løst.

Du kan «svelge» alt og akseptere håp om noe, for eksempel sjefers utholdenhet i kampen for underordnedes interesser. Jeg hadde valgt å være sammen med de som spurte, de kunne forsones, de holdt alltid pasientens interesser og behov hellige, men de var også en skikkelig mur for det. Takk for dette til lederen av RAKUS Gaiļezers Emergency Medical Clinic, Aleksej Vishnakovs, og lederen av NMPD BAC «Krasts», Rafael Ciekuras. De timene jeg er i stand til å jobbe, oppnå det umulige med begrensede ressurser, være i forskjellige roller og kapasiteter, oppnå alt og holde kvalitet hellig – det beundrer jeg.