Et to ukers treningsseminar i Olaine fengsel ble avsluttet. Latvisk radiokorrespondent blir med på det siste foredraget, der fengselsansatte deler sine inntrykk og lærdom.

Lærere fra Norge – Samir Rahmans og Toni Hermansens ledet opplæringen. De sier de kom hit for å bygge en bro mellom det norske og latviske fengselssystemet, og gi nye ideer og kunnskap til fengselsansatte.

Tony sier at fengselsansatte i Latvia er mye tristere.

«Det første jeg skjønte da jeg kom inn her er at det ikke er mange smil jeg noen gang har sett. De var ikke fra de ansatte eller de innsatte. Jeg så tristhet – det var det viktigste og det første jeg skjønte.» Tony innrømmer.

Hvorfor er vi så triste i Latvia?

«Det kan være flere årsaker, men hovedårsaken er at hvis jobben ikke gir deg den tilfredsstillelsen du trenger, så er det vanskelig å være fornøyd,» sier Tony.

«Hvis fengselsbetjenter ikke er fornøyd med det de gjør, så gjør det de gjør mot innsatte også de innsatte ulykkelige. Det går rundt og rundt. Jeg har et par ideer hvorfor [darbinieki] de er ikke fornøyde. Men jeg har hørt at de har mye ansvar, at menneskeheten ikke er like tilstede som den er her i Norge.

Vi er mer fokusert på en menneskelig holdning: måten vi ser på en person og prøver å hjelpe dem. Jeg forstår at det ikke er jobben deres her.»

En måte å forbedre fengselssystemet vårt på er å fokusere på opplæring av ansatte.

«Du burde være mer profesjonell. I Norge har vi to års opplæring, fordi kunnskap gjør deg mye mer profesjonell. Du vet hva du skal gjøre, du blir lært hvordan du gjør det og du har en idé om hvorfor du gjør det. Jeg forstår det her i Latvia er opplæringen for å bli fengselsbetjent langt under gjennomsnittet. Det er ingen sammenligning.»

Samir påpeker at holdning også avhenger av kultur.

«Noen kulturer og holdninger kommer fra samfunnet, andre kommer fra folk som jobber i fengsler.

Mange steder tenker man at dersom man gikk i fengsel, så må man straffes. Men i Norge ser vi det ikke slik. Vi forstår den straffen [ieslodzītais] han tar imot i klasserommet og så rehabiliterer vi ham.

Og dette er hovedforskjellene. Når du ikke har denne ideen plantet i tankene dine fra starten av, er det vanskelig å implementere den på jobb når du møter mennesker.

Etter min erfaring og det jeg har hørt, [šeit] det er et stort gap mellom de ansatte og de innsatte. Så det er vanskelig å se en annen person. Så fanger blir ikke lenger sett på som mennesker. Du er fangen og jeg er vakten. Men i Norge prøver vi å minimere dette gapet.»

«Hvis dem [ieslodzītos] ikke se dem som mennesker, hvis du ikke respekterer dem, har du ikke empati, hvordan kan du forvente at de skal la deg gå [no cietuma]vil de være vanlige medlemmer av samfunnet?

Du kan ikke forvente dette hvis du ikke har overvåket. Vi må spørre hva som er hensikten?

Jeg har hørt at 60 % av fangene i Latvia går tilbake til fengselet etter løslatelse. I Norge er dette tallet 20 %. Det er fortsatt mye, mye mindre enn i Latvia og mange andre land.

Jeg tror det er noe nordmenn holder på med. Vi kan alltid si at nordmenn er rike, men Latvia har ikke så mange eiendeler, men du må begynne i det små, for eksempel for å smile. Å gi en annen person det du selv ønsker å motta.»

Nordmenn mener ikke at Latvia bør kopiere dem. Du må låne ideer og tilpasse dem til dine behov.

«En gang hadde vi også problemer i norske fengsler. Det var mye vold, vi hadde noen personaldrap. På 1970-tallet måtte Norge gjøre noe, endre noe. Da oppdaget vi flere prinsipper og ting som fungerte veldig bra. Norge.

I Latvia skal vi litt tilbake. Du sliter med ting vi har slitt med før. Vi fant opp flere ting, så hvorfor skulle latviere gjenoppdage det igjen? Du kan låne et par ting og gjøre dem til dine egne, sier Tony.

Hvis det er store forskjeller mellom fengselsansatte og innsatte, vil ikke innsatte ha endret seg når de forlater fengselet. De vil lære av hverandre og ikke fra fengselsbetjenter som ikke har noe kriminelt rulleblad. Ifølge nordmennene kan fengselsarbeidere oppnå mye ved å endre måten de tenker bak murene.

I norske fengsler er personalet en kontakt eller rådgiver for innsatte, løser disse personenes problemer, bygger respektfulle relasjoner, men blir samtidig tatt vare på. I Latvia er kontaktpersonene Olaine Prison Addiction Centre.

I Latvia var dette systemet lånt fra nordmennene, men tilpasset hjemlige behov. For å bedre resosialiseringen kan kontaktene også være i andre fengsler.

Iveta Priedniece, leder for avhengighetssenteret ved Olaine fengsel, deler sin treningserfaring.

«Det er snart seks år siden vi har jobbet som kontaktpersoner på russenteret. For øyeblikket var det en mulighet for at de [norvēģi] deler hvordan de har jobbet siden slutten av 90-tallet i Norge som leads. Det er en erfaringsutveksling hvor vi kan konkludere med hva som skjer hos oss – hva er våre styrker og hva vi kan gjøre. De kommer med sine konklusjoner, sine erfaringer.

Vi må analysere det og akseptere det. Disse metodene lar deg gjøre jobben din enda bedre. Hva annet kan vi gi, hva annet kan vi lære, hva for dem [ieslodzītajiem] Er det viktig at de aksepterer det?»

Totalt 21 ansatte i Sentralapparatet til fengselsadministrasjonen, Jelgava fengsel, Olaine fengsel og Riga sentralfengsel deltok på opplæringen.