TV3 News ble værende i Yampil, en landsby i det østlige Ukraina nær det okkuperte Lysichansk. Denne bosetningen ble også okkupert av russerne i tre måneder, men selv nå, etter frigjøringen, blir den stadig beskutt av tungt artilleri.
Anastasia, Zlata og Oleksiy er hjemme alene i dag, de tar seg av gården, foreldrene har dratt for å hente ved. Barna husker tre måneders okkupasjon som et mareritt, i løpet av den tiden kunne de ikke forlate kjelleren, de måtte også spare mat.
«Okupantene ga ikke humanitær hjelp, de ga noe bare én gang, og selv da, for å få det, måtte du gå to landsbyer herfra. Det var makaroni og hermetikk, men nå gir våre elskede soldater oss hjelp hver dag humanitært. Sammenlignet med før kan det sies at nå er livet luksuriøst. Missiler overrasker oss ikke lenger, vi er vant til dem. I går fløy de til sentrum, såret, i dag her inne i skogen».
Barna studerte på den nå ødelagte skolen før krigen. Det er farlig å være på gata i landsbyen, raketter flyr konstant, men til tross for dette studerer ukrainske barn.
«Vi studerer, vi har en skolesekretær, vi går til henne, hun forbereder studiemateriell et sted, vi tar lekser, vi fullfører dem i en uke og tar dem så tilbake,» sier Anastasia, bosatt i Yampils.
I mellomtiden, i et annet hus, passer 10 år gamle Oleksiy gården, og må passe på gjessene fra naboenes hunder.
«Jeg vet ikke, kanskje jeg er den viktigste, viktigste og mest forsiktige personen i huset akkurat nå. Jeg beskytter gjessene mine mot fremmede hunder. Rare hunder hopper over gjerdet og fanger dem, de vil spise dem . Vi har for få matreserver, derfor må gjessene beskyttes».
«Jeg er allerede redd, jeg må være forsiktig, for hvis en splint treffer meg vil jeg bli skadet. Jeg vet at alt blir bra, håper i hvert fall det blir bra. Jeg vet ikke om jeg blir bra. overleve, men jeg må», Oleksiy er sterk.
«Når de bor i den russiske verden, blir hus skutt og ødelagt hele tiden. Hundre ganger skjøt de her når russerne var der, mens våre ikke var det, skjøt de mørtler, artilleritanker. De skjøt alle husene, her i Jampila, mange hus har blitt ødelagt, sier Oleksiy, bosatt i Jampila.
Ved en annen anledning besøkte vi også Alina og hennes fire måneder gamle søster Margarita i den fullstendig ødelagte landsbyen Jarova, som ble befridd fra de russiske okkupantene. Jentenes far døde etter å ha tråkket på en mine lagt av russerne, uten engang å vente på fødselen til hans yngste datter.
«Det er mørkt her, vi har ikke strøm. Alina er alltid slik for deg [TV3 Ziņu žurnālisti Ievu Vārnu – red.] snakker, tar dukken og sier, mamma, hun ser ut som tante Ieva».
Alinas skole ble også bombet av russerne – det er ingen engelsklærer, fysikklæreren setter lekser i dette faget. Du må fullføre dem selv og deretter ta dem med på utstilling. Det er ikke strøm i huset, men det er bra at det er vedfyring: rommet er varmt. Jenta studerer om morgenen når det er lyst.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»