En arkitekt forteller historien Janis Drip

For et par uker siden snakket vi om operahuset i Sydney, bygget i 1973, dets unike form og forbindelsen til vannet. Inntil 2008 kom den og verdens arkitektoniske presse skrev: en operabygning ble født, som trosser operahuset i Sydney i sin skjønnhet. Alltid nær vannet, til og med en etterlengtet, majestetisk skulptur i hvit stein og glass: Operahuset i Oslo.

Også her, symbolsk og rett ved årtusenskiftet, fant en internasjonal konkurranse, men med et viktig forbehold: Konkurransen ble ikke vunnet av en ukjent utlending fra kongeriket over trettini hav, men av den mest kjente nordmannen. byrå, Snohetta . De samme som designet det berømte biblioteket i Alexandria … og visste du allerede at byggingen av bare to biblioteker i moderne historie har blitt direkte støttet av UNESCO: vårt nasjonalbibliotek og biblioteket i Alexandria. Og det er betydelig at Snohetta i 2006-konkurransen om den akustiske konsertsalen på Rigas AB-demning tapte for et utmerket design av kontoret ledet av Andas Sīlis med sitt ikke dårlige forslag. Verden er stor og liten på samme tid, vi er alle sammen på en eller annen måte.

Opera har bare vært kjent i Norge i et par århundrer, og det er tydelig at norsk opera har reist symbolsk til fjordenes land fra det fjerne Italia.

Alt har en vesentlig grunn, en historie, en metafor: Rett ved bredden av Oslofjorden stiger Operaens skråplan opp av vannet, de er dekket med 33 000 plater av den berømte italienske Carrara-marmoren. Gløden fra den hvite marmoren er preget av glaserte gulv og kronet av vertikaliteten til det sceniske volumet, som inkluderer et perfekt funksjonelt ensemble på tusen rom: tre scener og elegante øvingsrom for ballett og orkester.

Hvis operahuset i det ytre rom symbolsk kommuniserer med Italia, så er hele Skandinavia inne: galleriene rundt hallen i lyse eiketoner og de geometriske strukturene til skilleveggene av den berømte danske kunstneren Olafur Elliason dominerer den lyse salen, mens inne i det store rommet minner den mørke nyansen av eik med fire nivåer av balkonger og plastkurver om et gigantisk musikkinstrument. Og dette instrumentet, denne store 1400-seters hall SCAN! Vi snakket lenge med sjefsarkitekten ved Operahuset i Oslo, Tarald Lundeval, om dette ekstraordinære arbeidet.

Bare en omtale: da de siste akustiske prøvene fant sted med ulike solister og et orkester i et bredt spekter av repertoar, satt Anne Gjevanga, det en gang verdenskjente debutinnslaget, i en time med et «konsentrert uttrykksløst uttrykk i ansiktet, bare å utbryte gledelig til slutt: «Jeg har aldri hørt noe lignende, vi kommer best i verden!» Og nå har han kjørt bil i 14 år.

Men etter triumfen til Operahuset i Oslo har Snohett Architects gitt New York et nytt hjem Tid square, bygget en utmerket utvidelse til Museum of Modern Art noen kvartaler unna, skapte Busan Opera i Sør-Korea og Shanghai Opera i Kina. Snohett-arkitekter er i verdensklasse!

Og Operahuset i Oslo har mottatt 18 prestisjetunge internasjonale og nasjonale priser, hvorav den viktigste europeiske arkitekturprisen oppkalt etter Mies van der Rohe bør fremheves.

Det rike og pragmatiske nordiske landet gjør alt riktig og med høy kvalitet. Vegg i vegg med Operahuset i Oslo, det nybygde Munch-museet tegnet av portugisiske arkitekter og Oslo bys demokratiske bibliotek, en sving i fjorden forbi Renzo Piano tegnet Museum of Modern Art og det nyåpnede Nasjonalmuseet tegnet av tyske arkitekter – alt sammen dette de siste 15 årene.

Og enda en spesiell historie: Visste du allerede at du kan gå på de skrå og horisontale marmorkledde planene på taket på Operahuset i Oslo. Det er det mest besøkte taket i Nord-Europa, tror jeg. Men med et viktig budskap for Norge. Det er viktig at enhver nordmann føler at de tilhører dette landet og at det, inkludert dette musikktemplet, tilhører dem, akkurat som kongen!

Han kan stå på taket av dette huset når de tre nordiske kongeparene hører på åpningskonserten og fysisk føler at dette også er mitt hjem, min Opera.